Sportsblikk

Vinterens store sportslige høydepunkt er kommet godt i gang. Gretzky har fått lov til å tenne ilden. Canada har så langt bevist at global oppvarming ikke kommer til å være noen hindring for å se nordeuropeere i kondomdrakt de nærmest tiårene. Man kan rett og slett ikke klage på så fryktelig mye, til tross for at tabloidavisene gjerne vil ha oss til å tro noe annet.

Her er noe av det jeg har bitt meg merke i fra lekenes fem første konkurransedager:

-       -  Nordmenn er fryktelig glade i å stille store krav til egne utøvere. Hvis ikke disse forventningene innfris må noen få skylden. Det kan ikke være en dårlig dag, eller at motstanderne rett og slett var bedre. Hvis vi ikke vinner er det noe galt med utstyr, trenere, treningsopplegg eller arrangøren. Sånn sett er det befriende å se på ishockey, hvor man jubler over å holde nullen i en hel periode mot Canada. NRKs eksperter spådde 13 OL-gull, jeg er storfornøyd med 5. Det er viktig å ha troen, men det må ikke alltid gå over i bitterhet.

 

-       -  IOC har en del merkelig regler og løsninger. Jeg hiver meg på Alsgaard, og stiller spørsmål ved det å hindre trenere og ledere fra å hjelpe utslitte utøvere som blir liggende i målområdet. Heldigvis ble det lettet litt på disse forskriftene når en totalt ødelagt Petra Majdic nærmest besvimte etter sprintfinalen. Den grafikken IOC tvang på produsentene av skiskyttersprinten var vel heller ikke akkurat optimal. Men Jacques Rogge må selvsagt prioritere å se på skøytekaos sammen med gode gamle Samaranch.

 

-       -  Kjetil André Aamodt er kanskje verdens hyggeligste ekspertkommentator.

 

-       -  Snowboardcross er en veldig morsom idrett, og viser at OL kan ha godt av å utvide øvelsesprogrammet enda mer. Fulle tribuner, høy fart, mye dramatikk, og mange gullkandidater. Min personlige favoritt så langt under lekene.

 

-       -  Det er hardt å være favoritt. Herlig om man innfrir, slik som Lindsey Vonn eller Sven Kramer. Ikke fullt så deilig for Ole Einar Bjørndalen, Emil Jönsson eller Didier Cuche. Dagens OL-tips: Unngå å sette penger på favorittene. Oddsen er ikke verdt det, satt opp mot risikoen for en umotivert Brink.

 

-       -  Ove Eriksen og Arne Scheie kommenterer forhåpentligvis sitt siste OL. Scheie var "Gud", men nå er han nærmere "den irriterende pensjonisten". Når det gjelder Eriksen, er jeg villig til å betale ganske god sum av min egen lønn de neste tjue år, dersom det gir meg en garanti for at mannen aldri kommenterer verken skøyter eller sykkel igjen. Men kjenner jeg NRK rett er det nok større sjanse for at de kjøper opp Champions League og bruker begge to i ekspertpanelet. Takk og pris for Eurosport.

-       -  Et godt OL må inneholde flere spektakulære fall. Vancouver er på god vei mot å fylle opp sin kvote. Det betyr at NRK kan lage en av sine morsomme videoer med litt koselig gammel norsk musikk slik at morfar har noe å humre av.

 

-       -  Gregor Schlierenzauer er en bortskjemt liten drittunge, og det fryder meg at Simon Ammann slo ham. Skulle ?Schliri? bli avspist med den ene individuelle bronsen felles ingen tårer. Jeg har ikke noe i mot resten av det Østerrikske hopplaget. Bare han ene. Der østerrikeren sutrer og syter på den minste motgang, er sveitseren Ammann nesten alltid i godt humør. Sveits har rett og slett mange hyggelige utøvere.

 

-       -  USA kommer til å vinne medaljestatistikken.

 

-       -  Med tanke på værforholdene har Vancouver gjort en imponerende jobb med de aller fleste arenaene. Bortsett fra problemer på skøytebanen er det lite som kan skylde på arrangøren. Den forferdelige ulykken i  Whistler Sliding Centre vil selvsagt diskuteres i lengre tid, men de fleste ser ut til å være enig om at arenaen ikke er uforsvarlig bygget. Etter Torino er det også flott å se et OL med godt liv på tribunene. Canadierne er flinke til å heie fram både sine egne og andre.

 

-       -  Det er morsomt med OL.

Det har vært stille fra denne bloggen helt siden Premier League ble avsluttet i midten av mai. Litt grunnet sommerferie, og mye grunnet latskap har det ikke kommet blogginnlegg om Barcelonas overlegne seier i Champions League, årets Confederations Cup, eller VM i friidrett. Alt dette inneholdt mange spennende perspektiver og kunne fortjent et innlegg, men det vil ikke bli tema i denne gang. På ny er det overgangene i fotballverden som stjeler overskriftene.

Årets overgangsvindu ble preget av at flere av verdens største stjerner pakket sammen og dro mot solfylte Spania. Zlatan til Barcelona, Kaká, Alonso og Benzema til Real Madrid. Alle disse overgangene var store for de involverte klubbene, og skapte en ekstrem oppmerksomhet fra hele fotballverden. Likevel er det Cristiano Ronaldos grensesprengende rekordovergang på 80 millioner pund fra Manchester United til Real Madrid jeg vil ha i tankene når jeg ser tilbake på fotballsommeren 2009. Man kan argumentere med at dette er fordi jeg holder med Manchester United. Eller at jeg ikke følger nok med på Serie A til å skjønne hvor stort savnet av Kaká og Zlatan vil bli. Begge argumentene kan kanskje ha noe for seg, men jeg velger fortsatt å mene at Ronaldo kommer til å savnes mer enn andre.

Med dette mener jeg ikke nødvendigvis at han savnes mer av United enn det Inter vil gjøre med Zlatan, eller Liverpool med Alonso. Foreløpig har United klart overgang til et liv etter Ronaldo ganske bra, og de vil nok henge med helt inn i år også. Det jeg mener er at Ronaldos avgang vil føre til en ny tilværelse for hele Premier League. Som United-spiller var han Premier Leagues store stjerne, deres aller største varmerke.

Basert på spillerferdigheter er Gerrard, Lampard eller Fàbregas helt i nærheten av Ronaldo. Men de var aldri i nærheten av å oppnå den samme statusen over hele verden som det Ronaldo klarte. Ikke siden Beckham forsvant samme vei som Ronaldo har den engelske ligaen hatt en lignende spiller å markedsføre seg med. Han har en helt annen aura rundt seg enn andre spillere. Uansett hva han stilte opp i, lyste stjerne av hele mannen. Den litt overlegne mannen, med en gudebenådet fysikk, og en tro på egne ferdigheter som knapt kan sidestilles med noen andre (vel, kanskje Usain Bolt). Det er dette Premier League vil savne mest med Cristiano Ronaldo. Evnen til å skape leven rundt seg, uansett hvor han er.



Hvor viktig stjernespillerne er for oppmerksomheten rundt en liga kan enkelt eksemplifiseres ved å se på hvor mye mer presse La Liga har fått i Norge denne sesongen. Nå føles som om det er flere nyheter om spansk fotball på én uke enn hva de fikk i løpet av en måned i fjor. Et annet eksempel er at Canal+ plutselig hev seg inn i kampen om rettighetene til å vise La Liga på tv, og overtalte TV2 til å selge. Ville dette skjedd uten at Zlatan og Ronaldo hadde kommet til Nou Camp og Santiago Bernabéu? Tvilsomt. Ved å gjøre disse monsterkjøpene har ikke bare Barcelona og Real Madrid skapt en økt interesse rundt seg selv. De økt attraksjonen til hele La Liga. Spansk fotball er tilbake helt i verdenstoppen.

Betyr dette at vi mister interessen for Serie A eller Premier League? Selvsagt ikke. Det er fortsatt to av verdens beste og største ligaer. Men begge har mistet sine største entertainere. De som gjorde det lille ekstra for at publikum skulle føle at de opplevde noe helt spesielt. Aller størst vil nok savnet likevel være for de som skal selge disse ligaene til utlandet, for hva skal de gjøre når det beste salgsargumentet har flyttet til Madrid?

Om man tror at dette vil føre til en kjedeligere liga har man tatt heilt feil. Premier League uten Ronaldo har hatt en særdeles underholdende start. En av de mest målrike på veldig lenge, intense kamper (United - City) og lite stygt spill (bare 4 røde på de 66 første kampene). Serie A har også fått en spennende innledning, med flere nye utfordrere til Inter på toppen, og en Juventus som begynner å ligne på en fremtidig utfordrer i Champions League. Og så får markedsførerene bare smøre seg med tålmodighet, helt til neste gutt med et stort talent bestemmer seg for at han vil være noe mer enn en god fotballspiller.

Rafael Benitez og Liverpool har hatt en av sine beste sesonger på lenge. Selv om det ikke blir noen pokal verken i ligaen eller Champions League har laget gjort så store forbedringer at United-fansen ikke lenger ler like hånlig når scouserne snakker om "neste år". På bakgrunn av dette er det forståelig at Rafa mener at laget hans ikke står mye tilbake for Barcelona, Chelsea eller Manchester United. Likevel er det et punkt hvor Benitez tydeligvis har noe å lære fra sine managerkolleger, nemlig det å ta et tap med verdighet.

I dagene før og etter Manchester United avgjorde Premier League med uavgjort hjemme mot Arsenal, var Benitez ute i media med flere stikk. Før kampen sådde han tvil om hvor vidt det ville være fortjent hvis United skulle vinne serien. Han sa at antall poeng ikke forteller hele historien og gikk langt i å antyde at han mente gullet burde havnet på Anfield. Etter at Uniteds førsteplass var en realitet presterte han så å unngå å gratulere Sir Alex Ferguson med seieren, en gest som blir sett på som en selvfølge. Dette har satt sinner i kok i United-leiren.

Mange vil argumentere for at en type som Sir Alex ikke alltid er spesielt elegant i sin håndtering av media etter et surt tap, og at man derfor ikke har noen grunn til å klage over Benitez. Det er ikke uvanlig at Ferguson velger å kritisere dommere i et intervju fremfor å legge skylden på egne spillere. Dette er selvsagt delvis et psykologisk trekk fra både Benitez og Ferguson. Å gå åpent ut med kritikk lag eller enkeltspillere kan fort få en uønsket negativ effekt (som Kjetil Rekdal fikk erfare). Men for min del ligger forskjellen mellom disse to i at Ferguson alltid vil gratulere motstanderen med en finale- eller ligaseier. For alt hans sinne i enkeltkamper kan skotten innse når han er slått på rettferdig vis.

Nå vil nok en gjeng med forstyrrede Liverpool-supportere (heldigvis bare et fåtall) påstå at United har fått så mye hjelp fra et "korrupt" fotballforbund at Rafa har sin fulle rett til å si at Liverpool burde ligget på toppen av tabellen. Denne påståden er så håpløst idiotisk at jeg ikke ønsker å si så mye mer enn at jeg håper de det angår ser på fakta, og innser at dommere gjør feil i alle kamper. Det er naturlig at det angripende lag ofte får noen frispark i en farlig posisjon eller et straffespark de ikke burde hatt, men å si at det bare skjer med United er bare en dårlig unnskyldning for de som ikke kan forstå at det står 18-18 i antall ligatitler.

Så tilbake til den spanske taktikeren. Laget hans har spilt flere fantastiske kamper de siste månedene, og angrepsspillet har til tider vært av absolutt verdensklasse. 4-0 mot Real Madrid, 4-1 mot United på Old Trafford og 5-0 mot Blackburn er bare noen av resultatene de har produsert. Etter en så fantastisk avslutning på sesongen er det lett å se at Benitez skulle ønske de hadde funnet formen litt før. Men å gå ut med en uttalelse som tydelig antyder at Liverpool "fortjener" ligatittelen er like patetisk som det er feil. Ja, Liverpool har slått United i begge møtene deres, og ja, Liverpool har hatt en fantastisk vår. Men ligaen varer fra august til mai! Å si at det er "urettferdig" at United vinner ligaen når de har samlet 4 poeng mer enn Liverpool på 37 kamper til tross for å ha tapt for dem to ganger er både dumt og feil. Hver eneste kamp i Premier League har i bunn og grunn akkurat det samme utgangspunktet. Vinner du får du 3 poeng, ved uavgjort får man 1 poeng, og tap gir like mye som Jahn Teigen i Melodi Grand Prix. Fans sier: "Tenk hvis vi vi hadde slått Stoke og Tottenham, da hadde vi tatt dem". Vel, tenk hvis United hadde slått Liverpool i begge kampene, da hadde de vært 16 poeng bak. Men det skjedde ikke, og United vant ligaen. Innse det Benitez. Dere ble slått fair & square





Over til den siste uttalelsen, eller snarere den uttalelsen Rafa nektet å komme med. Etter at Fergusons 11. ligagull var sikret på lørdag gikk spanjolen ut og ga sin noe reserverte gratulasjon til laget, men nektet samtidg å gratulere mannen bak. Dette er ikke noe en manager i en av verdens største klubber kan være bekjent av. At forholdet mellom Ferguson og Benitez er på frysepunktet er nå en ting, men man skal fortsatt opprettholde en viss respekt og klasse ovenfor hverandre. Mourinho og Ferguson var ikke akkurat bestevenner mens Mourinho styrte den blå delen av London, men begge to hadde likevel klasse nok til å gratulere hverandre med deres suksess og innrømme tap for et bedre lag. Denne klassen virker fraværende hos Benitez. Sesongen hans har vært preget av merkelige stikk mot verdens mektigste manager. Disse stikkene har ikke truffet Ferguson spesielt dypt, men snarere hatt en negativ på Benitez egne resultater.

Både for egne resultaters og klubbens skyld bør Rafa ta et oppgjør med selv og skjønne at dette ikke er akseptabel oppførsel. Da kan han kanskje ta det ekstra steget og lede Liverpool til sitt første ligagull på 20 år.

Så får vi se om Ferguson gratulerer hvis den tid kommer...

Nå er det  "Squeaky Bum Time".

Dette morsomme uttrykket ble til under serieinnspurten i Premier League 02/03, og ble ytret av verdens beste, og mest kjente manager, Sir Alex Ferguson. I senere sesonger har uttrykket blitt hyppig brukt av både norske og engelske medier, og hvem kan vel egentlig klandre dem? Uttrykket viser til at noe nærmer seg slutten, og brukes som regel om siste halvdel/tredjedel av Premier League.

Som regel er det i denne delen av sesongen man virkelig begynner å føle presset. Den som takler presset best, kommer seg helskinnet gjennom de siste kampene, og blir stående igjen som rettmessige mestere. Manchester United har fått god trening i det å takle dette presset, og det kan blant annet nevnes at de vant ligaen det året Ferguson ytret ordene for første gang. Denne rutinen kan  fort vise seg å være det som avgjør ligaen til de røde djevlenes fordel i år. Nok en gang.

I år er det til en forandring tre lag som har muligheten til å ta tittelen. Selv om Arsenal lenge virket sterke i fjor, så har det i hovedsak stått mellom United og Chelsea de siste sesongene. Men i år er den røde delen av Beatles-byen med, og selv om det er hardt å innrømme for en United-fan, så var Liverpool faktisk det beste laget i ligaen før jul. Men betyr dette nødvendigvis at de holder inn? Har de rutinen som skal til?

Svaret på det siste spørsmålet er nok er soleklart nei. Selv om Liverpool er kapable til å spille meget bra fotball på sitt beste, så har de hverken rutinen eller bredde nok til at de egentlig skal klare å holde inn. Ingen av spillerne har vunnet ligaen i England, og laget har heller aldri vært i en lignende posisjon som de er i akkurat nå. Selv om de har en ledertype som Gerrard, så er det en annen type rutine og motivasjon som skal til for å vinne ligaen. Selvsagt så må man få sin første seier på en måte, og mirakler skjer. Men ikke i år, og ikke med dette laget. De er rett og slett ikke sterke nok.

Da har vi Chelsea og United igjen. Den duellen kan kort oppsummeres ved å se på lagenes oppgjør på Old Trafford. I kampen, som i sesongen, styrte Chelsea i starten, og hadde god kontroll. Senere i omgangen var det derimot United som tok mer og mer over, akkurat som det har vært i serien i det siste. I andre omgang ble det overkjørsel og 3-0 seier. Overkjørsel blir det nok ikke nødvendigvis i serien, men det virker rett og slett ikke som at Chelsea har det nødvendige tenningsnivået som skal til for å holde en hel sesong. Tydeligvis så er Big Phil en mann som passer bedre for korte sluttspill og landslagssamlinger enn lange sesonger.

Så det vi står igjen med er et United som er i en posisjon de trives særdeles godt i, et Chelsea uten tenning, og et Liverpool som trenger all den medgangen de kan få. Jeg vil ikke avskrive noen av lagene, men hvis ikke skadesituasjonen viser seg å forbli slik den er nå, er det nok United som ligger best an.

Likevel så er det squeaky bum time, og alt kan skje. Noe av det viktigste for en manager i disse månedene er å holde hodet kaldt, og ikke la seg påvirke av psykologiske spill. Derfor var det merkelig å se på Rafael Benitez' rimelig patetiske forsøk på å skjelle ut Alex Ferguson. Et forsøk som tydeligvis var rimelig dårlig planlagt (han leste opp fra et ark), og ditto utført. At en manager som Benitez, prøver seg på en kollega som har vunnet Premier League ti ganger og er kjent som en mester på psykologisk spill, er særs merkelig. Bentiez har aldri vært i nærheten av å få så mye ut av Liverpool-mannskapet i ligaen. Når man først er i posisjon virker det rart å komme med et slikt utspill, hvis ikke grunnen er at man selv føler presset.
Ikke bare har Sky Sports tilbakebevist så godt som alle Benitez' såkalte "fachts", men etter at Benitez slo seg løs i media, har ikke Liverpool vunnet noen av sine tre kamper, mens United alle sine fem. Jeg tviler på at det var akkurat den effekten spanjolen hadde håpet på.

Nå er det "squeaky bum time" Rafa. Velkommen etter...

Etter 2 måneder på sidelinjen, satt ut grunnet en lei kombinasjon av skrivesperre og eksamen, er drangsholt.blogg.no nå oppe og kjører igjen. Og for en tid å komme tilbake på!

Inne mellom lange helger med vintersport på tv og Premier Leagues travleste dager, fikk vi sist fredag en av de siste års beste trekninger i Champions League. Til tross for all den fantastiske sporten i vintermånedene, kan februar knapt komme fort nok. Bare hør på disse kampene:

Lyon - Barcelona  - Frankrikes overlegent beste lag, mot Europas kanskje bestspillende for tiden. Selv om Lyon har mistet litt av nivået sitt de siste årene, burde dette bli to kanonkamper)

Arsenal - Roma  - Arsenal sliter litt med skader og bredden i troppen, mens Roma sliter generelt. Likevel er det to lag som er kapable til å spille fantastisk fotball på sitt beste. Arsenal vil savne Fabrégas, mens Roma må finne formen snart. Gjør de det, kan dette gå alle veier.

Chelsea - Juventus - Romans rubler mot Den Gamle Dame. Kan Del Piero skyte Juventus til edelt metall i Europa? La oss i det minste håpe at han skyter i stykker Chelsea.

Real Madrid - Liverpool - Scouserne var kanskje de mest uheldige i hele trekningen. Ingen engelske lag liker å spille i Spania, og det vil bli tøft å komme seg videre. Men Benitez' gutter har flakset seg videre ved hjelp av dommere og andre hjelpemidler før, så jeg ser ikke bort fra at Captain Hypocrite fikser biffen igjen.

Inter - Manchester United - Den største kampen. Kanskje ikke hvis man legger sammen supportere, men hvis man ser på prestisjen. Vårens vinner av Champions League og dobbeltvinner i England, møter et Inter som har vunnet Serie A tre år på rad. Inter er kanskje et råsterkt lag, men har ikke fått det til i Champions League, og må snart prestere. Hvordan vil "The Special One" klare seg med nytt lag? Hva vil suspensjonen til Vidic få å si? Kan dette bli kampene der Berbatov endelig innfrir? Mange spørsmål vil få svar i løpet av to fantastiske kamper.

Hvis du ikke får en litt pirrende følelse av å vite at disse kampene bare er drøye to måneder unna, er du enten en kjedelig jente, eller en tvilsom gutt. Én ting er i alle fall sikkert. Den 24.februar mellom 20.45 og 22.30 så vil jeg ikke være tilgjengelig for annet enn øl, chips og fotball.

NB! Dette var en liten start. Forhåpentligvis vil det komme ukentlige oppdateringer resten av juleferien, og utover nyåret.

Kjøp en GPS. Plot inn "Monaco" i søkefeltet. Kjør til Monaco i tide til 4.juli. Finn gaten med alle menneskene. Se syklistene som kjører forbi 60-70 km/t. Følg etter de syklistene helt til datoen viser 26.juli, og GPS'en leser "Paris". Neste års Tour De France-rute er klar.

Så fort en utgave av Touren er over, starter diskusjonene om hvor neste års rute skal gå. Hvilke fjell skal rytterne over? Hvor går starten? Hvor mange ganger er man innom utlandet? Bortsett fra innspurten på Champs-Élysées er det svært lite som er sikkert på forhånd. Alpe D'Huez pleier å være med annethvert år, men siden man syklet opp de 21 svingene i sommer var det rimelig klart at man ikke skulle forsere verdens mest kjente bakke denne gangen. Dette skaper litt ekstra blest om Touren, selv i en periode hvor sykkelverden er inne i en ferie.

Selv om ingen utgaver av Touren er like, så kan man si at i forkant av sommerens ritt var det klart at man hadde funnet et rimelig klart mønster hvor hvordan løpet skulle bygges opp. Først skulle det være en veldig kort prolog, etterfulgt av en uke med mer eller mindre paddeflate etapper, hvorav en etappe ofte kunne være en tempo. Så var det fjell, enten Pyreneene, eller Alpene (byttet på hvilke man startet med hvert år), noen flate etapper, neste fjellkjede, tempo på nest siste etappe, og så de snaue 160 kilometerene inn til Paris på siste etappe.
Heldigvis var det noen smarte menn som bestemte seg for at 2008 skulle bli et annerledes år. Bort forsvant prologen. Bort forsvant bonussekunder. Og bort forsvant de paddeflate etappene. Dette åpnet opp Touren på en helt ny måte, og var nok mye av grunnen til at en ren klatreekspert som Carlos Sastre faktisk sto øverst på podiet i Paris. Årets utgave viser nok en gang at ruteplanleggerne har klatrerne i tankene.

Som allerede nevnt starter rittet i Monaco. Her bryter man enda gang med det vanlige oppsettet. Selv om det ligner mer på en prolog enn i sommer, så er det ikke de vanlige 4-5 kilometerene som skal sykles. Her er det 15 harde kilometer i Monacos gater. Legg til en stor sannsynlighet for stor varme, og man får drama allerede fra første minutt. Som rittleder Christian Prudhomme påpeker, så er det ingen av favorittene som kan gjemme seg på en slik etappe. Her må man trå til fra start, og håpe at formen er inne. Så følger to flate etapper hvor spurterne får åpne kampen om den grønne trøya, før vi får et gledelig gjensyn med lagtempoen. Personlig så liker jeg lagtempo. Det fokuseres mye på lagaspektet ved sykkelsporten, og jeg syns at lagtempo er en fin anledning til å vise frem et sterkt lag. Samtidig betyr det færre individuelle tempoer, noe jeg ser på som positivt. Videre tar ruten oss inn i Spania, og Katalonia. Nærmere bestemt skal vi innom Girona og Barcelona, før man snur nesen mot nord igjen. Faktisk så har den første fjelletappen i 2009 hverken start- eller målgang i Frankrike. Barcelona-Andorra er både første fjelletappe, og første fjellavslutning. Her kan favorittene og outsiderne starte å støte litt på hverandre, men det er lite sannsynlig at vi har en klar favoritt før Alpene.

Mellom Pyreneene og Alpene har vi fem relativt flate etapper i midten av Frankrike, hvor sjansene for at brudd kan gå helt inn opptil flere ganger burde være ganske stor. Både fordi lengden på etappene ligger jevnt rundt 200 kilometer, og fordi de beste lagene vil spare kanonene sine til Alpene. Også i Alpene tar Touren en svipptur ut fra Frankrike for å besøke Verbier og Martigny i Sveits. Her treffer vi på noen ganske ordinære fjelletapper, før helvete bryter løs på den 17.etappen. Etappen fra Bourg-Saint-Maurice til Le Grand-Bornand er på papiret den mest brutale etappen rytterne skal gjennom. 169 kilometer, 5 fjelltopper (hvorav 4 ser ut som 1.kategori eller H.C), og ingen tid til å ta det med ro. Det eneste som kunne vært hardere ville vært en fjellfinish.
Hvis vi skulle tro alle tidligere Tour-utgaver, ville dette vært den siste fjelletappen. Her prøver klatrerne å skaffe seg et stort forsprang, før tempoekspertene angriper på nest siste etappe. Slik blir det ikke i år.

Neida, de har ikke fjernet tempoen. Annecy-Annecy på 40 kilometer skal gå 23.juli. Men de som er flinke i matte skjønner at dette betyr at etappen ikke lenger er nest sist, den er ikke en gang tredje sist. Som en kanin ut av hatten, som en tidlig julegave, som et siste magisk touch på den perfekte oppskrift har man bestemt at nest siste etappe i Tour De France 2009 skal være den 167 kilometer lange fjelletappen opp brutale Mont Ventoux. Det blir ikke bedre. Endelig har man klart å kvitte seg med den kjedelig tempoetappen som gjorde oppskriften for Touren rimelig identisk fra år til år. Nå er det tempoekspertene som må skaffe seg et forsprang, og ikke omvendt. Og på en fjelletappe kan alt skje. Alle kan sprekke eller gå til topps. Touren kan ende opp med å bli enda mer åpen enn i fjor. Et genitrekk fra løypeplanleggerne.

Det er bare å glede seg som et barn. Ferieplanlegging har aldri vært lettere.

- GBD

Det har vært en hendelsesrik uke i norsk sportsverden. La oss ta en liten oppsummering av "viktige" saker som har kommet opp siden sist jeg kom med et innlegg:

- Norge/Tromsø får ikke OL i 2018. Eller 2022, for den saks skyld
- Det norske fotballandslaget har skadeproblemer
- Ingen har tro på det norske landslaget
- Det norske landslaget skal snart spille kamp (believe it!)
- Landslaget i håndball har ingen trener
- Mons Ivar Mjelde har endelig blitt fjernet fra sin stilling i SK Brann
- Tarik kunne nesten ha spilt for Marokko, men neida, han blir
- Myggen småjogget litt på en bane mens det var en kamp rundt ham
- Dan Eggen tar over jobben som trener for Kolbotn (Go Dan!)
- Kvinnefotball regnes fortsatt som en hobby
- Norske medier bryr seg virkelig litt for mye om fotball

Innen norsk mediemålestokk er flere av disse sakene virkelige kanonsaker. Men så er spørsmålet, bryr vi oss egentlig?

Sånn bortsett fra politikerne og en gjeng nordlendinger, så har jeg egentlig vanskelig for å se for at det er en haug med nordmenn som bryr seg om hvorvidt vi skal SØKE om et OL  (som foregår om 10 år) eller ikke. Vi tror kanskje at vi bryr oss, men innerst inne vet vi at dette har like lite betydning for oss som en eventuell oppfølger til Aune Sands "Dis" (av mange regnet som tidenes dårligste norske film). Om et par måneder er det glemt.

Det norske fotballandslaget selger selvsagt alltid godt, men med et stadig synkende tilskuertall på hjemmekampene, og enda mindre tro på VM-kvalifisering enn den siste Semb-perioden, kan vi jo også her sette spørsmålstegn til vårt egentlige engasjement. Alle kan være enige i at landslaget vårt er dårlig for tiden. Det betyr ikke at vi følger mye med. Vi blir bare fôret med nye overskrifter fra media annenhver måned, når det er landslagspause i Premier League.
En liten fotnote. Når vi først skulle få skader på halve landslaget, kunne det ikke da vært Gamsten og Riise, som har klippekort på landslaget og trenger den konkurransen de kan få?

At Mons går fra Brann er det strengt tatt bare bergensere som bryr seg om. Derfor kan du banne på at Davy Wathne kommer til å snakke om det i et par uker. Bergenserene burde også ha vett nok til å forstå at dette er til det beste for klubben. Den eneste grunnen til at Brann vant serien i fjor var at de var heldige med sin skadesituasjon i en tid der Rosenborg var på vei ned, og Stabæk ikke var klare for å overta. Hadde Mjelde vært en god trener ville de ha vunnet serien året før.

Alt oppstyret rundt Myggen betyr selvsagt bare noe for de som spiser en bøtte med reker på brygga. For oss som bor nord for Flekkefjord kunne det like så godt ha vært Kniksen som sto opp fra de døde og tok Brann til et nytt gull. Noe som, når sant skal sies, hadde vært mye morsommere. At en halvlat narkis fra sommerbyen gjør comeback har sin underholdningsverdi, for all del. Men det er bare et mediestunt som vil være glemt om et halvt år, når gutten (om en 20-åring kan kalle en 39-åring det) innser at kroppen ikke tåler dette. Han vil alltid være en landslagshelt for meg, men når jeg tenker på Myggen kommer jeg til å blokke ut dette siste sprellet.

For meg så finner jeg faktisk størst glede i at skapsatanisten med verdens beste krøller, Dan Eggen, har funnet seg et nytt fritidssyssel. Denne gang som trener for kvinnelaget til Kolbotn. Morsomt lite hobbyprosjekt dette her, noe som jeg nesten stiller på linje med mitt forsøk på å bli frimerkesamler i en alder av 10 år. Hva vi kan vente oss av Dan vites ikke, men at kvinnefotballen blir mer rocka burde det være liten tvil om.

Alt i alt en bra uke for norske medier, men en lite givende sportsuke for det norske folk. Og snart begynner vintersportene. Gud hjelpe oss alle.

Selv er jeg klar for 8-timersdager hver sportslørdag og søndag det neste halve året. Men jeg venter ikke at noen andre skal bry seg. Så lenge dere lar meg være i fred er jeg fornøyd jeg...

- GBD

Vil vi egentlig bli som amerikanerne?

I kjølvannet av helgens kamper i England har debatten om videodømming nok en gang blusset opp. Bakgrunnen for at det allerede betente temaet nok en gang havner i medias søkelys er Championship-kampen mellom Reading og Watford. 1-0 kom på meget kontroversielt vis. Watford skulle bare klarere en Reading-corner, og alt så ut til å gå helt greit, noe dommeren også var enig i. Linjedommeren derimot, mente å ha sett at ballen hadde vært innom målet i løpet av sin tid innenfor 16-meteren, og dommeren ble dermed nødt til å dømme scoring til Reading.
I ettertid viste selvsagt videoen (ingen garanti for at linken virker lenge) at ballen aldri var i nærheten av å krysse linjen i situasjonen hvor linjemannen dømte mål. Dermed vokser tilhengerskaren til videodømming enda litt til, samtidig som de gode gamle videotraverne, og spesielt deres superjockey Arsène Wenger dukker opp igjen.

Amerikanerne har jo allerede gjort det med sine sporter, så hvorfor skal ikke vi? Resultatet av videodømming kommer selvsagt bare til å bli positivt, eller?
Jada, det ville vært til kraftig hjelp for dommeren, og ja, det ville ført til at flere riktige avgjørelser blir tatt. Men alt har sin pris. Hva er noe av det kjedeligste med fotballkamper? Uthaling av tid. Tror dere ikke at et slikt middel som videodømming faktisk er, vil føre til mange, lange, og kjedelige pauser? Det er klart det vil det. Vi kan jo bare se på hvordan det er i ishockey, eller amerikansk fotball. Alle slike hjelpemidler vil føre til oppstykking av spillet, og gjøre sporten mindre publikumsvennlig. Dette er bare ett problem. Et annet problem er å avgrense områdene hvor hjelpemiddelet kan brukes, samt å begrense hvor ofte det kan brukes. En løsning som har blitt diskutert er at kapteinen på hvert enkelt lag skal ha muligheten til å overprøve en dommeravgjørelse opp til tre ganger i løpet av en kamp, akkurat slik som det fungerer med Eagle-Eye i tennis. Men hva skjer hvis en avgjørelse slik som den i Reading-kampen kommer etter at alle mulighetene er brukt opp? Da har vi en ny diskusjon i gang igjen. Gjett hvilken side Wenger kommer til å være på da...

Men alt dette er egentlig småting i mine øyne. Den egentlige grunnen til at jeg aldri ønsker å ha videodømming inn i fotball er at det rett og slett vil ødelegge sjarmen med spillet. Etter en helg med fotball er det store muligheter for at noe av det som diskuteres mest er en dommeravgjørelse. Laget ditt hadde selvsagt vunnet, hadde det ikke bare vært for han kødden som blåste for offside, og utviste en av spillerne deres. Disse diskusjonene fører sjelden særlig langt, og gjør deg sjelden særlig smartere, snarere tvert i mot. Men det er en del av spillet, og uten disse diskusjonene ville fotball definitivt vært en kjedeligere sport. Og hva skal du vel skylde på etter surt tap, hvis man ikke kan skylde på dommeren? Dette ville vært fryktelig for Liverpool-supportere, som har gjort det til en sport å finne ut hva dommerene gjorde feil etter et surt tap, fremfor å se på hva laget faktisk gjorde feil. Kanskje det er noe av grunnen til at de ikke har vunnet ligaen siden 1990? Just saying...

Så. Nei til videodømming altså. Kom gjerne med innspill. Men ikke forvent at jeg bryr meg noe mer enn det Wenger gjør om fotballens sjel.

- GBD

Etter tapet mot Liverpool på lørdag har aktiviteten på bloggen vært totalt fraværende. For de som faktisk leser innleggene mine ønsker jeg å beklage dette på det sterkeste, men det er rett og slett ikke så lett å motivere seg til å skrive noe som helst. Det vanskeligste er kanskje å bestemme seg for hvilken tone det neste innlegget hadde. Etter å ha vært så skråsikker på seier i forkant, ville det kanskje ha vært naturlig å komme med et innlegg der jeg ramset opp grunner til at vi burde vunnet. Eller kanskje jeg burde lagt meg totalt langflat?

Jeg kjører safe. Dette blir en mellomting.
Ting har ikke gått slik som vi helst skulle sett at det gikk i sesonginnledningen. Det er det bare å innrømme. Vi har slitt med skader, savnet av Ronaldo har vært stort, men ikke minst har innsatsen rett og slett vært for dårlig. Hele spillet virker litt planløst. Uten ideer. Når vi er uten plan, og uten innsats, så går det som mot Liverpool. For er det noe Liverpool hadde generelt, og Mascherano spesielt, så var det innsats. De løp oss i senk.
Er dette fordi vi ikke orker mer? Selvsagt ikke. Alle spillerne på laget kunne ha løpt 15 km hvis de fikk beskjed om det. Problemet er jo at de ikke vet hvor de skal løpe. Og her kommer jeg til hovedunnskyldningen for tapet mot Liverpool, samt den dårlige innledningen generelt. Vi savner Carlos Queiroz. Etter at han kom tilbake fra det mislykkede oppholdet i Real Madrid, var han en viktig grunn til at Ferguson klarte å få oss på topp igjen. Ikke minst i Champions League. Hans taktiske egenskaper må ikke undervurderes, og det var tydelig at Ferguson virkelig lyttet til hans råd. I tillegg var han veldig flink med talentene våre, og da spesielt de portugiserne. Jeg ønsker deg virkelig lykke til som trener for Portugal Carlos, men vi kunne virkelig ha trengt deg nå.
Ferguson er en gud, ingen tvil om det. Men guden vår begynner å bli gammel, og da trenger han noen ved sin side. Queiroz var mannen som kunne stå ved siden av Ferguson. Mike Phelan er ikke den mannen.
Derfor må Ferguson nå gå tilbake til å styre på egenhånd igjen, stort sett. Utover sesongen kommer det selvsagt til å gå bedre. Men akkurat nå ville jeg ha byttet Carlos Queiroz mot Dimitar Berbatov, lett. Om enn bare for en liten stund.

Likevel så må jeg innrømme at tapet mot Liverpool var fortjent. Selv om målene deres kom på store defensive tabber, så var vi rett og slett så dårlige at et poeng var det meste vi kunne ha håpet på. Håpet var selvsagt at vi skulle ha løftet oss mot Villareal i kveld, men den gang ei. Solid defensivt, slik som vi nesten alltid er. Men planløst offensivt. Et lite lysglimt er at Ronaldo kom inn. Jeg har ikke fått større respekt for Ronaldo som person i løpet av sommeren. Snarere tvert i mot. Men akkurat nå er det offensive spillet vårt så planløst og kjedelig, at det vi trenger er en spiller som kan gjøre noe helt spesielt på egenhånd. Ronaldo er den spilleren. La oss håpe at han kan vise dette mot Chelsea på søndag, og la oss glemme disse siste dagers lidelse. La oss håpe at én portugiser kan avløse en annen. Vi kommer tilbake, ingen tvil om det. Men vær så snill. La oss komme tilbake på søndag.

- GBD

Om omtrent 2 timer går de to lagene ut på Anfield. Om 2 timer starter kampen som kan ødelegge eller redde den neste måneden for fansen. Om 2 timer er det klart for Liverpool mot Manchester United.

Akkurat nå begynner nervene virkelig å komme i helspenn. Selv om United har hatt et utrolig godt tak på Liverpool i ligaen de siste årene (7 av 8 mulige seiere, ingen baklengs) så er statistikk virkelig til for å brytes, og man kan aldri føle seg helt sikker før dommeren blåser av etter 90 spilte minutter.
Det kommer vel ikke som en overraskelse på noen at "Captain Fantastic" og gategutten fra Madrid ble klare i god tid til kampen. Alt bråket rundt skadene deres har selvsagt bare vært et spill for galleriet, for uten disse to med på laget kunne Liverpool like så godt ha trukket seg fra kampen, fått oppført 0-2 i boka, og vært storfornøyde med det. Nå er altså verdens beste midtbanespiller og verdens beste spiss tilbake. Burde vi være redde? Overhodet ikke.

Steven Gerrard har de siste årene vært totalt usynlig mot oss, og i fjor ble han tatt ut av Anderson, som i følge Liverpool er en halvgod spiller, verdt ca. 50 millioner. Nå er det jo ikke rart at de sier dette, ettersom det er prisen de er vant med å betale for de 10 spillerne de henter inn hvert transfervindu. Vi kan jo se hvor godt det har fungert.
Når det gjelder El Ninõ, så prøvde han jo å yppe seg mot Ferdinand i fjor. Vi så jo hvordan det gikk...
Med andre ord, så er det i bunn og grunn lite å frykte. Likevel kommer altså disse nervene.

Grunnen til at nervene kommer, er at dette er den viktigste enkeltkampen i ligaen. For å være ærlig så er det bare FA-Cupfinale og Champions League finale som overgår viktigheten av en borteseier mot Liverpool. Joda, noen av oss kan kanskje være fornøyde med en uavgjort på bortebane. Men egentlig så er kun seier godt nok. Kun seier gir oss muligheten til å være hevet over Liverpool-fansen helt fram til neste møte. Og hvem vil vel ikke det? Å være hevet over verdens verste tapere er en ganske god følelse. La oss håpe at vi får denne følelsen i dag også.

Lykke til Liverpool. Dere trenger det virkelig.