blogg.no » Sportsblikk

Livet etter Ronaldo

Det har vært stille fra denne bloggen helt siden Premier League ble avsluttet i midten av mai. Litt grunnet sommerferie, og mye grunnet latskap har det ikke kommet blogginnlegg om Barcelonas overlegne seier i Champions League, årets Confederations Cup, eller VM i friidrett. Alt dette inneholdt mange spennende perspektiver og kunne fortjent et innlegg, men det vil ikke bli tema i denne gang. På ny er det overgangene i fotballverden som stjeler overskriftene.

Årets overgangsvindu ble preget av at flere av verdens største stjerner pakket sammen og dro mot solfylte Spania. Zlatan til Barcelona, Kaká, Alonso og Benzema til Real Madrid. Alle disse overgangene var store for de involverte klubbene, og skapte en ekstrem oppmerksomhet fra hele fotballverden. Likevel er det Cristiano Ronaldos grensesprengende rekordovergang på 80 millioner pund fra Manchester United til Real Madrid jeg vil ha i tankene når jeg ser tilbake på fotballsommeren 2009. Man kan argumentere med at dette er fordi jeg holder med Manchester United. Eller at jeg ikke følger nok med på Serie A til å skjønne hvor stort savnet av Kaká og Zlatan vil bli. Begge argumentene kan kanskje ha noe for seg, men jeg velger fortsatt å mene at Ronaldo kommer til å savnes mer enn andre.

Med dette mener jeg ikke nødvendigvis at han savnes mer av United enn det Inter vil gjøre med Zlatan, eller Liverpool med Alonso. Foreløpig har United klart overgang til et liv etter Ronaldo ganske bra, og de vil nok henge med helt inn i år også. Det jeg mener er at Ronaldos avgang vil føre til en ny tilværelse for hele Premier League. Som United-spiller var han Premier Leagues store stjerne, deres aller største varmerke.

Basert på spillerferdigheter er Gerrard, Lampard eller Fàbregas helt i nærheten av Ronaldo. Men de var aldri i nærheten av å oppnå den samme statusen over hele verden som det Ronaldo klarte. Ikke siden Beckham forsvant samme vei som Ronaldo har den engelske ligaen hatt en lignende spiller å markedsføre seg med. Han har en helt annen aura rundt seg enn andre spillere. Uansett hva han stilte opp i, lyste stjerne av hele mannen. Den litt overlegne mannen, med en gudebenådet fysikk, og en tro på egne ferdigheter som knapt kan sidestilles med noen andre (vel, kanskje Usain Bolt). Det er dette Premier League vil savne mest med Cristiano Ronaldo. Evnen til å skape leven rundt seg, uansett hvor han er.

cr7

Hvor viktig stjernespillerne er for oppmerksomheten rundt en liga kan enkelt eksemplifiseres ved å se på hvor mye mer presse La Liga har fått i Norge denne sesongen. Nå føles som om det er flere nyheter om spansk fotball på én uke enn hva de fikk i løpet av en måned i fjor. Et annet eksempel er at Canal+ plutselig hev seg inn i kampen om rettighetene til å vise La Liga på tv, og overtalte TV2 til å selge. Ville dette skjedd uten at Zlatan og Ronaldo hadde kommet til Nou Camp og Santiago Bernabéu? Tvilsomt. Ved å gjøre disse monsterkjøpene har ikke bare Barcelona og Real Madrid skapt en økt interesse rundt seg selv. De økt attraksjonen til hele La Liga. Spansk fotball er tilbake helt i verdenstoppen.

Betyr dette at vi mister interessen for Serie A eller Premier League? Selvsagt ikke. Det er fortsatt to av verdens beste og største ligaer. Men begge har mistet sine største entertainere. De som gjorde det lille ekstra for at publikum skulle føle at de opplevde noe helt spesielt. Aller størst vil nok savnet likevel være for de som skal selge disse ligaene til utlandet, for hva skal de gjøre når det beste salgsargumentet har flyttet til Madrid?

Om man tror at dette vil føre til en kjedeligere liga har man tatt heilt feil. Premier League uten Ronaldo har hatt en særdeles underholdende start. En av de mest målrike på veldig lenge, intense kamper (United - City) og lite stygt spill (bare 4 røde på de 66 første kampene). Serie A har også fått en spennende innledning, med flere nye utfordrere til Inter på toppen, og en Juventus som begynner å ligne på en fremtidig utfordrer i Champions League. Og så får markedsførerene bare smøre seg med tålmodighet, helt til neste gutt med et stort talent bestemmer seg for at han vil være noe mer enn en god fotballspiller.

Klasseforskjell

Rafael Benitez og Liverpool har hatt en av sine beste sesonger på lenge. Selv om det ikke blir noen pokal verken i ligaen eller Champions League har laget gjort så store forbedringer at United-fansen ikke lenger ler like hånlig når scouserne snakker om "neste år". På bakgrunn av dette er det forståelig at Rafa mener at laget hans ikke står mye tilbake for Barcelona, Chelsea eller Manchester United. Likevel er det et punkt hvor Benitez tydeligvis har noe å lære fra sine managerkolleger, nemlig det å ta et tap med verdighet.

I dagene før og etter Manchester United avgjorde Premier League med uavgjort hjemme mot Arsenal, var Benitez ute i media med flere stikk. Før kampen sådde han tvil om hvor vidt det ville være fortjent hvis United skulle vinne serien. Han sa at antall poeng ikke forteller hele historien og gikk langt i å antyde at han mente gullet burde havnet på Anfield. Etter at Uniteds førsteplass var en realitet presterte han så å unngå å gratulere Sir Alex Ferguson med seieren, en gest som blir sett på som en selvfølge. Dette har satt sinner i kok i United-leiren.

Mange vil argumentere for at en type som Sir Alex ikke alltid er spesielt elegant i sin håndtering av media etter et surt tap, og at man derfor ikke har noen grunn til å klage over Benitez. Det er ikke uvanlig at Ferguson velger å kritisere dommere i et intervju fremfor å legge skylden på egne spillere. Dette er selvsagt delvis et psykologisk trekk fra både Benitez og Ferguson. Å gå åpent ut med kritikk lag eller enkeltspillere kan fort få en uønsket negativ effekt (som Kjetil Rekdal fikk erfare). Men for min del ligger forskjellen mellom disse to i at Ferguson alltid vil gratulere motstanderen med en finale- eller ligaseier. For alt hans sinne i enkeltkamper kan skotten innse når han er slått på rettferdig vis.

Nå vil nok en gjeng med forstyrrede Liverpool-supportere (heldigvis bare et fåtall) påstå at United har fått så mye hjelp fra et "korrupt" fotballforbund at Rafa har sin fulle rett til å si at Liverpool burde ligget på toppen av tabellen. Denne påståden er så håpløst idiotisk at jeg ikke ønsker å si så mye mer enn at jeg håper de det angår ser på fakta, og innser at dommere gjør feil i alle kamper. Det er naturlig at det angripende lag ofte får noen frispark i en farlig posisjon eller et straffespark de ikke burde hatt, men å si at det bare skjer med United er bare en dårlig unnskyldning for de som ikke kan forstå at det står 18-18 i antall ligatitler.

Så tilbake til den spanske taktikeren. Laget hans har spilt flere fantastiske kamper de siste månedene, og angrepsspillet har til tider vært av absolutt verdensklasse. 4-0 mot Real Madrid, 4-1 mot United på Old Trafford og 5-0 mot Blackburn er bare noen av resultatene de har produsert. Etter en så fantastisk avslutning på sesongen er det lett å se at Benitez skulle ønske de hadde funnet formen litt før. Men å gå ut med en uttalelse som tydelig antyder at Liverpool "fortjener" ligatittelen er like patetisk som det er feil. Ja, Liverpool har slått United i begge møtene deres, og ja, Liverpool har hatt en fantastisk vår. Men ligaen varer fra august til mai! Å si at det er "urettferdig" at United vinner ligaen når de har samlet 4 poeng mer enn Liverpool på 37 kamper til tross for å ha tapt for dem to ganger er både dumt og feil. Hver eneste kamp i Premier League har i bunn og grunn akkurat det samme utgangspunktet. Vinner du får du 3 poeng, ved uavgjort får man 1 poeng, og tap gir like mye som Jahn Teigen i Melodi Grand Prix. Fans sier: "Tenk hvis vi vi hadde slått Stoke og Tottenham, da hadde vi tatt dem". Vel, tenk hvis United hadde slått Liverpool i begge kampene, da hadde de vært 16 poeng bak. Men det skjedde ikke, og United vant ligaen. Innse det Benitez. Dere ble slått fair & square

rafa



Over til den siste uttalelsen, eller snarere den uttalelsen Rafa nektet å komme med. Etter at Fergusons 11. ligagull var sikret på lørdag gikk spanjolen ut og ga sin noe reserverte gratulasjon til laget, men nektet samtidg å gratulere mannen bak. Dette er ikke noe en manager i en av verdens største klubber kan være bekjent av. At forholdet mellom Ferguson og Benitez er på frysepunktet er nå en ting, men man skal fortsatt opprettholde en viss respekt og klasse ovenfor hverandre. Mourinho og Ferguson var ikke akkurat bestevenner mens Mourinho styrte den blå delen av London, men begge to hadde likevel klasse nok til å gratulere hverandre med deres suksess og innrømme tap for et bedre lag. Denne klassen virker fraværende hos Benitez. Sesongen hans har vært preget av merkelige stikk mot verdens mektigste manager. Disse stikkene har ikke truffet Ferguson spesielt dypt, men snarere hatt en negativ på Benitez egne resultater.

Både for egne resultaters og klubbens skyld bør Rafa ta et oppgjør med selv og skjønne at dette ikke er akseptabel oppførsel. Da kan han kanskje ta det ekstra steget og lede Liverpool til sitt første ligagull på 20 år.

Så får vi se om Ferguson gratulerer hvis den tid kommer...

Squeaky Bum Time

Nå er det  "Squeaky Bum Time".

Dette morsomme uttrykket ble til under serieinnspurten i Premier League 02/03, og ble ytret av verdens beste, og mest kjente manager, Sir Alex Ferguson. I senere sesonger har uttrykket blitt hyppig brukt av både norske og engelske medier, og hvem kan vel egentlig klandre dem? Uttrykket viser til at noe nærmer seg slutten, og brukes som regel om siste halvdel/tredjedel av Premier League.

Som regel er det i denne delen av sesongen man virkelig begynner å føle presset. Den som takler presset best, kommer seg helskinnet gjennom de siste kampene, og blir stående igjen som rettmessige mestere. Manchester United har fått god trening i det å takle dette presset, og det kan blant annet nevnes at de vant ligaen det året Ferguson ytret ordene for første gang. Denne rutinen kan  fort vise seg å være det som avgjør ligaen til de røde djevlenes fordel i år. Nok en gang.

I år er det til en forandring tre lag som har muligheten til å ta tittelen. Selv om Arsenal lenge virket sterke i fjor, så har det i hovedsak stått mellom United og Chelsea de siste sesongene. Men i år er den røde delen av Beatles-byen med, og selv om det er hardt å innrømme for en United-fan, så var Liverpool faktisk det beste laget i ligaen før jul. Men betyr dette nødvendigvis at de holder inn? Har de rutinen som skal til?

Svaret på det siste spørsmålet er nok er soleklart nei. Selv om Liverpool er kapable til å spille meget bra fotball på sitt beste, så har de hverken rutinen eller bredde nok til at de egentlig skal klare å holde inn. Ingen av spillerne har vunnet ligaen i England, og laget har heller aldri vært i en lignende posisjon som de er i akkurat nå. Selv om de har en ledertype som Gerrard, så er det en annen type rutine og motivasjon som skal til for å vinne ligaen. Selvsagt så må man få sin første seier på en måte, og mirakler skjer. Men ikke i år, og ikke med dette laget. De er rett og slett ikke sterke nok.

Da har vi Chelsea og United igjen. Den duellen kan kort oppsummeres ved å se på lagenes oppgjør på Old Trafford. I kampen, som i sesongen, styrte Chelsea i starten, og hadde god kontroll. Senere i omgangen var det derimot United som tok mer og mer over, akkurat som det har vært i serien i det siste. I andre omgang ble det overkjørsel og 3-0 seier. Overkjørsel blir det nok ikke nødvendigvis i serien, men det virker rett og slett ikke som at Chelsea har det nødvendige tenningsnivået som skal til for å holde en hel sesong. Tydeligvis så er Big Phil en mann som passer bedre for korte sluttspill og landslagssamlinger enn lange sesonger.

Så det vi står igjen med er et United som er i en posisjon de trives særdeles godt i, et Chelsea uten tenning, og et Liverpool som trenger all den medgangen de kan få. Jeg vil ikke avskrive noen av lagene, men hvis ikke skadesituasjonen viser seg å forbli slik den er nå, er det nok United som ligger best an.

Likevel så er det squeaky bum time, og alt kan skje. Noe av det viktigste for en manager i disse månedene er å holde hodet kaldt, og ikke la seg påvirke av psykologiske spill. Derfor var det merkelig å se på Rafael Benitez' rimelig patetiske forsøk på å skjelle ut Alex Ferguson. Et forsøk som tydeligvis var rimelig dårlig planlagt (han leste opp fra et ark), og ditto utført. At en manager som Benitez, prøver seg på en kollega som har vunnet Premier League ti ganger og er kjent som en mester på psykologisk spill, er særs merkelig. Bentiez har aldri vært i nærheten av å få så mye ut av Liverpool-mannskapet i ligaen. Når man først er i posisjon virker det rart å komme med et slikt utspill, hvis ikke grunnen er at man selv føler presset.
Ikke bare har Sky Sports tilbakebevist så godt som alle Benitez' såkalte "fachts", men etter at Benitez slo seg løs i media, har ikke Liverpool vunnet noen av sine tre kamper, mens United alle sine fem. Jeg tviler på at det var akkurat den effekten spanjolen hadde håpet på.

Nå er det "squeaky bum time" Rafa. Velkommen etter...

Gigantenes møte

Etter 2 måneder på sidelinjen, satt ut grunnet en lei kombinasjon av skrivesperre og eksamen, er drangsholt.blogg.no nå oppe og kjører igjen. Og for en tid å komme tilbake på!

Inne mellom lange helger med vintersport på tv og Premier Leagues travleste dager, fikk vi sist fredag en av de siste års beste trekninger i Champions League. Til tross for all den fantastiske sporten i vintermånedene, kan februar knapt komme fort nok. Bare hør på disse kampene:

Lyon - Barcelona  - Frankrikes overlegent beste lag, mot Europas kanskje bestspillende for tiden. Selv om Lyon har mistet litt av nivået sitt de siste årene, burde dette bli to kanonkamper)

Arsenal - Roma  - Arsenal sliter litt med skader og bredden i troppen, mens Roma sliter generelt. Likevel er det to lag som er kapable til å spille fantastisk fotball på sitt beste. Arsenal vil savne Fabrégas, mens Roma må finne formen snart. Gjør de det, kan dette gå alle veier.

Chelsea - Juventus - Romans rubler mot Den Gamle Dame. Kan Del Piero skyte Juventus til edelt metall i Europa? La oss i det minste håpe at han skyter i stykker Chelsea.

Real Madrid - Liverpool - Scouserne var kanskje de mest uheldige i hele trekningen. Ingen engelske lag liker å spille i Spania, og det vil bli tøft å komme seg videre. Men Benitez' gutter har flakset seg videre ved hjelp av dommere og andre hjelpemidler før, så jeg ser ikke bort fra at Captain Hypocrite fikser biffen igjen.

Inter - Manchester United - Den største kampen. Kanskje ikke hvis man legger sammen supportere, men hvis man ser på prestisjen. Vårens vinner av Champions League og dobbeltvinner i England, møter et Inter som har vunnet Serie A tre år på rad. Inter er kanskje et råsterkt lag, men har ikke fått det til i Champions League, og må snart prestere. Hvordan vil "The Special One" klare seg med nytt lag? Hva vil suspensjonen til Vidic få å si? Kan dette bli kampene der Berbatov endelig innfrir? Mange spørsmål vil få svar i løpet av to fantastiske kamper.

Hvis du ikke får en litt pirrende følelse av å vite at disse kampene bare er drøye to måneder unna, er du enten en kjedelig jente, eller en tvilsom gutt. Én ting er i alle fall sikkert. Den 24.februar mellom 20.45 og 22.30 så vil jeg ikke være tilgjengelig for annet enn øl, chips og fotball.

NB! Dette var en liten start. Forhåpentligvis vil det komme ukentlige oppdateringer resten av juleferien, og utover nyåret.

Ferieplanlegging

Kjøp en GPS. Plot inn "Monaco" i søkefeltet. Kjør til Monaco i tide til 4.juli. Finn gaten med alle menneskene. Se syklistene som kjører forbi 60-70 km/t. Følg etter de syklistene helt til datoen viser 26.juli, og GPS'en leser "Paris". Neste års Tour De France-rute er klar.

Så fort en utgave av Touren er over, starter diskusjonene om hvor neste års rute skal gå. Hvilke fjell skal rytterne over? Hvor går starten? Hvor mange ganger er man innom utlandet? Bortsett fra innspurten på Champs-Élysées er det svært lite som er sikkert på forhånd. Alpe D'Huez pleier å være med annethvert år, men siden man syklet opp de 21 svingene i sommer var det rimelig klart at man ikke skulle forsere verdens mest kjente bakke denne gangen. Dette skaper litt ekstra blest om Touren, selv i en periode hvor sykkelverden er inne i en ferie.

Selv om ingen utgaver av Touren er like, så kan man si at i forkant av sommerens ritt var det klart at man hadde funnet et rimelig klart mønster hvor hvordan løpet skulle bygges opp. Først skulle det være en veldig kort prolog, etterfulgt av en uke med mer eller mindre paddeflate etapper, hvorav en etappe ofte kunne være en tempo. Så var det fjell, enten Pyreneene, eller Alpene (byttet på hvilke man startet med hvert år), noen flate etapper, neste fjellkjede, tempo på nest siste etappe, og så de snaue 160 kilometerene inn til Paris på siste etappe.
Heldigvis var det noen smarte menn som bestemte seg for at 2008 skulle bli et annerledes år. Bort forsvant prologen. Bort forsvant bonussekunder. Og bort forsvant de paddeflate etappene. Dette åpnet opp Touren på en helt ny måte, og var nok mye av grunnen til at en ren klatreekspert som Carlos Sastre faktisk sto øverst på podiet i Paris. Årets utgave viser nok en gang at ruteplanleggerne har klatrerne i tankene.

Som allerede nevnt starter rittet i Monaco. Her bryter man enda gang med det vanlige oppsettet. Selv om det ligner mer på en prolog enn i sommer, så er det ikke de vanlige 4-5 kilometerene som skal sykles. Her er det 15 harde kilometer i Monacos gater. Legg til en stor sannsynlighet for stor varme, og man får drama allerede fra første minutt. Som rittleder Christian Prudhomme påpeker, så er det ingen av favorittene som kan gjemme seg på en slik etappe. Her må man trå til fra start, og håpe at formen er inne. Så følger to flate etapper hvor spurterne får åpne kampen om den grønne trøya, før vi får et gledelig gjensyn med lagtempoen. Personlig så liker jeg lagtempo. Det fokuseres mye på lagaspektet ved sykkelsporten, og jeg syns at lagtempo er en fin anledning til å vise frem et sterkt lag. Samtidig betyr det færre individuelle tempoer, noe jeg ser på som positivt. Videre tar ruten oss inn i Spania, og Katalonia. Nærmere bestemt skal vi innom Girona og Barcelona, før man snur nesen mot nord igjen. Faktisk så har den første fjelletappen i 2009 hverken start- eller målgang i Frankrike. Barcelona-Andorra er både første fjelletappe, og første fjellavslutning. Her kan favorittene og outsiderne starte å støte litt på hverandre, men det er lite sannsynlig at vi har en klar favoritt før Alpene.

Mellom Pyreneene og Alpene har vi fem relativt flate etapper i midten av Frankrike, hvor sjansene for at brudd kan gå helt inn opptil flere ganger burde være ganske stor. Både fordi lengden på etappene ligger jevnt rundt 200 kilometer, og fordi de beste lagene vil spare kanonene sine til Alpene. Også i Alpene tar Touren en svipptur ut fra Frankrike for å besøke Verbier og Martigny i Sveits. Her treffer vi på noen ganske ordinære fjelletapper, før helvete bryter løs på den 17.etappen. Etappen fra Bourg-Saint-Maurice til Le Grand-Bornand er på papiret den mest brutale etappen rytterne skal gjennom. 169 kilometer, 5 fjelltopper (hvorav 4 ser ut som 1.kategori eller H.C), og ingen tid til å ta det med ro. Det eneste som kunne vært hardere ville vært en fjellfinish.
Hvis vi skulle tro alle tidligere Tour-utgaver, ville dette vært den siste fjelletappen. Her prøver klatrerne å skaffe seg et stort forsprang, før tempoekspertene angriper på nest siste etappe. Slik blir det ikke i år.

Neida, de har ikke fjernet tempoen. Annecy-Annecy på 40 kilometer skal gå 23.juli. Men de som er flinke i matte skjønner at dette betyr at etappen ikke lenger er nest sist, den er ikke en gang tredje sist. Som en kanin ut av hatten, som en tidlig julegave, som et siste magisk touch på den perfekte oppskrift har man bestemt at nest siste etappe i Tour De France 2009 skal være den 167 kilometer lange fjelletappen opp brutale Mont Ventoux. Det blir ikke bedre. Endelig har man klart å kvitte seg med den kjedelig tempoetappen som gjorde oppskriften for Touren rimelig identisk fra år til år. Nå er det tempoekspertene som må skaffe seg et forsprang, og ikke omvendt. Og på en fjelletappe kan alt skje. Alle kan sprekke eller gå til topps. Touren kan ende opp med å bli enda mer åpen enn i fjor. Et genitrekk fra løypeplanleggerne.

Det er bare å glede seg som et barn. Ferieplanlegging har aldri vært lettere.

- GBD

Hvem bryr seg?

Det har vært en hendelsesrik uke i norsk sportsverden. La oss ta en liten oppsummering av "viktige" saker som har kommet opp siden sist jeg kom med et innlegg:

- Norge/Tromsø får ikke OL i 2018. Eller 2022, for den saks skyld
- Det norske fotballandslaget har skadeproblemer
- Ingen har tro på det norske landslaget
- Det norske landslaget skal snart spille kamp (believe it!)
- Landslaget i håndball har ingen trener
- Mons Ivar Mjelde har endelig blitt fjernet fra sin stilling i SK Brann
- Tarik kunne nesten ha spilt for Marokko, men neida, han blir
- Myggen småjogget litt på en bane mens det var en kamp rundt ham
- Dan Eggen tar over jobben som trener for Kolbotn (Go Dan!)
- Kvinnefotball regnes fortsatt som en hobby
- Norske medier bryr seg virkelig litt for mye om fotball

Innen norsk mediemålestokk er flere av disse sakene virkelige kanonsaker. Men så er spørsmålet, bryr vi oss egentlig?

Sånn bortsett fra politikerne og en gjeng nordlendinger, så har jeg egentlig vanskelig for å se for at det er en haug med nordmenn som bryr seg om hvorvidt vi skal SØKE om et OL  (som foregår om 10 år) eller ikke. Vi tror kanskje at vi bryr oss, men innerst inne vet vi at dette har like lite betydning for oss som en eventuell oppfølger til Aune Sands "Dis" (av mange regnet som tidenes dårligste norske film). Om et par måneder er det glemt.

Det norske fotballandslaget selger selvsagt alltid godt, men med et stadig synkende tilskuertall på hjemmekampene, og enda mindre tro på VM-kvalifisering enn den siste Semb-perioden, kan vi jo også her sette spørsmålstegn til vårt egentlige engasjement. Alle kan være enige i at landslaget vårt er dårlig for tiden. Det betyr ikke at vi følger mye med. Vi blir bare fôret med nye overskrifter fra media annenhver måned, når det er landslagspause i Premier League.
En liten fotnote. Når vi først skulle få skader på halve landslaget, kunne det ikke da vært Gamsten og Riise, som har klippekort på landslaget og trenger den konkurransen de kan få?

At Mons går fra Brann er det strengt tatt bare bergensere som bryr seg om. Derfor kan du banne på at Davy Wathne kommer til å snakke om det i et par uker. Bergenserene burde også ha vett nok til å forstå at dette er til det beste for klubben. Den eneste grunnen til at Brann vant serien i fjor var at de var heldige med sin skadesituasjon i en tid der Rosenborg var på vei ned, og Stabæk ikke var klare for å overta. Hadde Mjelde vært en god trener ville de ha vunnet serien året før.

Alt oppstyret rundt Myggen betyr selvsagt bare noe for de som spiser en bøtte med reker på brygga. For oss som bor nord for Flekkefjord kunne det like så godt ha vært Kniksen som sto opp fra de døde og tok Brann til et nytt gull. Noe som, når sant skal sies, hadde vært mye morsommere. At en halvlat narkis fra sommerbyen gjør comeback har sin underholdningsverdi, for all del. Men det er bare et mediestunt som vil være glemt om et halvt år, når gutten (om en 20-åring kan kalle en 39-åring det) innser at kroppen ikke tåler dette. Han vil alltid være en landslagshelt for meg, men når jeg tenker på Myggen kommer jeg til å blokke ut dette siste sprellet.

For meg så finner jeg faktisk størst glede i at skapsatanisten med verdens beste krøller, Dan Eggen, har funnet seg et nytt fritidssyssel. Denne gang som trener for kvinnelaget til Kolbotn. Morsomt lite hobbyprosjekt dette her, noe som jeg nesten stiller på linje med mitt forsøk på å bli frimerkesamler i en alder av 10 år. Hva vi kan vente oss av Dan vites ikke, men at kvinnefotballen blir mer rocka burde det være liten tvil om.

Alt i alt en bra uke for norske medier, men en lite givende sportsuke for det norske folk. Og snart begynner vintersportene. Gud hjelpe oss alle.

Selv er jeg klar for 8-timersdager hver sportslørdag og søndag det neste halve året. Men jeg venter ikke at noen andre skal bry seg. Så lenge dere lar meg være i fred er jeg fornøyd jeg...

- GBD

Video Killed the Radio Star

Vil vi egentlig bli som amerikanerne?

I kjølvannet av helgens kamper i England har debatten om videodømming nok en gang blusset opp. Bakgrunnen for at det allerede betente temaet nok en gang havner i medias søkelys er Championship-kampen mellom Reading og Watford. 1-0 kom på meget kontroversielt vis. Watford skulle bare klarere en Reading-corner, og alt så ut til å gå helt greit, noe dommeren også var enig i. Linjedommeren derimot, mente å ha sett at ballen hadde vært innom målet i løpet av sin tid innenfor 16-meteren, og dommeren ble dermed nødt til å dømme scoring til Reading.
I ettertid viste selvsagt videoen (ingen garanti for at linken virker lenge) at ballen aldri var i nærheten av å krysse linjen i situasjonen hvor linjemannen dømte mål. Dermed vokser tilhengerskaren til videodømming enda litt til, samtidig som de gode gamle videotraverne, og spesielt deres superjockey Arsène Wenger dukker opp igjen.

Amerikanerne har jo allerede gjort det med sine sporter, så hvorfor skal ikke vi? Resultatet av videodømming kommer selvsagt bare til å bli positivt, eller?
Jada, det ville vært til kraftig hjelp for dommeren, og ja, det ville ført til at flere riktige avgjørelser blir tatt. Men alt har sin pris. Hva er noe av det kjedeligste med fotballkamper? Uthaling av tid. Tror dere ikke at et slikt middel som videodømming faktisk er, vil føre til mange, lange, og kjedelige pauser? Det er klart det vil det. Vi kan jo bare se på hvordan det er i ishockey, eller amerikansk fotball. Alle slike hjelpemidler vil føre til oppstykking av spillet, og gjøre sporten mindre publikumsvennlig. Dette er bare ett problem. Et annet problem er å avgrense områdene hvor hjelpemiddelet kan brukes, samt å begrense hvor ofte det kan brukes. En løsning som har blitt diskutert er at kapteinen på hvert enkelt lag skal ha muligheten til å overprøve en dommeravgjørelse opp til tre ganger i løpet av en kamp, akkurat slik som det fungerer med Eagle-Eye i tennis. Men hva skjer hvis en avgjørelse slik som den i Reading-kampen kommer etter at alle mulighetene er brukt opp? Da har vi en ny diskusjon i gang igjen. Gjett hvilken side Wenger kommer til å være på da...

Men alt dette er egentlig småting i mine øyne. Den egentlige grunnen til at jeg aldri ønsker å ha videodømming inn i fotball er at det rett og slett vil ødelegge sjarmen med spillet. Etter en helg med fotball er det store muligheter for at noe av det som diskuteres mest er en dommeravgjørelse. Laget ditt hadde selvsagt vunnet, hadde det ikke bare vært for han kødden som blåste for offside, og utviste en av spillerne deres. Disse diskusjonene fører sjelden særlig langt, og gjør deg sjelden særlig smartere, snarere tvert i mot. Men det er en del av spillet, og uten disse diskusjonene ville fotball definitivt vært en kjedeligere sport. Og hva skal du vel skylde på etter surt tap, hvis man ikke kan skylde på dommeren? Dette ville vært fryktelig for Liverpool-supportere, som har gjort det til en sport å finne ut hva dommerene gjorde feil etter et surt tap, fremfor å se på hva laget faktisk gjorde feil. Kanskje det er noe av grunnen til at de ikke har vunnet ligaen siden 1990? Just saying...

Så. Nei til videodømming altså. Kom gjerne med innspill. Men ikke forvent at jeg bryr meg noe mer enn det Wenger gjør om fotballens sjel.

- GBD

Kunsten å grave seg ned

Etter tapet mot Liverpool på lørdag har aktiviteten på bloggen vært totalt fraværende. For de som faktisk leser innleggene mine ønsker jeg å beklage dette på det sterkeste, men det er rett og slett ikke så lett å motivere seg til å skrive noe som helst. Det vanskeligste er kanskje å bestemme seg for hvilken tone det neste innlegget hadde. Etter å ha vært så skråsikker på seier i forkant, ville det kanskje ha vært naturlig å komme med et innlegg der jeg ramset opp grunner til at vi burde vunnet. Eller kanskje jeg burde lagt meg totalt langflat?

Jeg kjører safe. Dette blir en mellomting.
Ting har ikke gått slik som vi helst skulle sett at det gikk i sesonginnledningen. Det er det bare å innrømme. Vi har slitt med skader, savnet av Ronaldo har vært stort, men ikke minst har innsatsen rett og slett vært for dårlig. Hele spillet virker litt planløst. Uten ideer. Når vi er uten plan, og uten innsats, så går det som mot Liverpool. For er det noe Liverpool hadde generelt, og Mascherano spesielt, så var det innsats. De løp oss i senk.
Er dette fordi vi ikke orker mer? Selvsagt ikke. Alle spillerne på laget kunne ha løpt 15 km hvis de fikk beskjed om det. Problemet er jo at de ikke vet hvor de skal løpe. Og her kommer jeg til hovedunnskyldningen for tapet mot Liverpool, samt den dårlige innledningen generelt. Vi savner Carlos Queiroz. Etter at han kom tilbake fra det mislykkede oppholdet i Real Madrid, var han en viktig grunn til at Ferguson klarte å få oss på topp igjen. Ikke minst i Champions League. Hans taktiske egenskaper må ikke undervurderes, og det var tydelig at Ferguson virkelig lyttet til hans råd. I tillegg var han veldig flink med talentene våre, og da spesielt de portugiserne. Jeg ønsker deg virkelig lykke til som trener for Portugal Carlos, men vi kunne virkelig ha trengt deg nå.
Ferguson er en gud, ingen tvil om det. Men guden vår begynner å bli gammel, og da trenger han noen ved sin side. Queiroz var mannen som kunne stå ved siden av Ferguson. Mike Phelan er ikke den mannen.
Derfor må Ferguson nå gå tilbake til å styre på egenhånd igjen, stort sett. Utover sesongen kommer det selvsagt til å gå bedre. Men akkurat nå ville jeg ha byttet Carlos Queiroz mot Dimitar Berbatov, lett. Om enn bare for en liten stund.

Likevel så må jeg innrømme at tapet mot Liverpool var fortjent. Selv om målene deres kom på store defensive tabber, så var vi rett og slett så dårlige at et poeng var det meste vi kunne ha håpet på. Håpet var selvsagt at vi skulle ha løftet oss mot Villareal i kveld, men den gang ei. Solid defensivt, slik som vi nesten alltid er. Men planløst offensivt. Et lite lysglimt er at Ronaldo kom inn. Jeg har ikke fått større respekt for Ronaldo som person i løpet av sommeren. Snarere tvert i mot. Men akkurat nå er det offensive spillet vårt så planløst og kjedelig, at det vi trenger er en spiller som kan gjøre noe helt spesielt på egenhånd. Ronaldo er den spilleren. La oss håpe at han kan vise dette mot Chelsea på søndag, og la oss glemme disse siste dagers lidelse. La oss håpe at én portugiser kan avløse en annen. Vi kommer tilbake, ingen tvil om det. Men vær så snill. La oss komme tilbake på søndag.

- GBD

carlos

Den viktigste seieren

Om omtrent 2 timer går de to lagene ut på Anfield. Om 2 timer starter kampen som kan ødelegge eller redde den neste måneden for fansen. Om 2 timer er det klart for Liverpool mot Manchester United.

Akkurat nå begynner nervene virkelig å komme i helspenn. Selv om United har hatt et utrolig godt tak på Liverpool i ligaen de siste årene (7 av 8 mulige seiere, ingen baklengs) så er statistikk virkelig til for å brytes, og man kan aldri føle seg helt sikker før dommeren blåser av etter 90 spilte minutter.
Det kommer vel ikke som en overraskelse på noen at "Captain Fantastic" og gategutten fra Madrid ble klare i god tid til kampen. Alt bråket rundt skadene deres har selvsagt bare vært et spill for galleriet, for uten disse to med på laget kunne Liverpool like så godt ha trukket seg fra kampen, fått oppført 0-2 i boka, og vært storfornøyde med det. Nå er altså verdens beste midtbanespiller og verdens beste spiss tilbake. Burde vi være redde? Overhodet ikke.

Steven Gerrard har de siste årene vært totalt usynlig mot oss, og i fjor ble han tatt ut av Anderson, som i følge Liverpool er en halvgod spiller, verdt ca. 50 millioner. Nå er det jo ikke rart at de sier dette, ettersom det er prisen de er vant med å betale for de 10 spillerne de henter inn hvert transfervindu. Vi kan jo se hvor godt det har fungert.
Når det gjelder El Ninõ, så prøvde han jo å yppe seg mot Ferdinand i fjor. Vi så jo hvordan det gikk...
Med andre ord, så er det i bunn og grunn lite å frykte. Likevel kommer altså disse nervene.

Grunnen til at nervene kommer, er at dette er den viktigste enkeltkampen i ligaen. For å være ærlig så er det bare FA-Cupfinale og Champions League finale som overgår viktigheten av en borteseier mot Liverpool. Joda, noen av oss kan kanskje være fornøyde med en uavgjort på bortebane. Men egentlig så er kun seier godt nok. Kun seier gir oss muligheten til å være hevet over Liverpool-fansen helt fram til neste møte. Og hvem vil vel ikke det? Å være hevet over verdens verste tapere er en ganske god følelse. La oss håpe at vi får denne følelsen i dag også.

Lykke til Liverpool. Dere trenger det virkelig.

Tankespinn på en tirsdag

I min for forbløffelse over at dagens forelesning i medievitenskap stort sett bestod av informasjon som jeg lærte på ungdomsskolen, lot jeg tankene flyte over i sportsverdenen. Dette fortsatte utover dagen, og jeg kom frem til følgende spørsmål/erfaringer:

- Jeg gruer meg virkelig til kampen mot Liverpool på lørdag. På en god måte, men allikevel. Tenk om de slår oss uten Gerrard og Torres...

- Astana kan ha gjort en genistrek ved å hente inn Armstrong. Skal ASO liksom nekte kongen å delta i Touren? Det kan bli spennende

- Debatten om Åge Hareide kunne virkelig ikke brydd meg mye mindre. Det norske landslaget forblir uansett en krise med mindre vi får tak i Guus Hiddink.

- Det er tøft av Lyn å gi Berg fyken fordi han skal til Lillestrøm neste år. Helt riktig gjort. Lyn er faktisk en klubb jeg kan like.

- Jan Åge Fjørtoft, Erik Solér OG Rune Bratseth på skjermen samtidig? Vær så snill Viasat 4, dette trengte vi da virkelig ikke. Nå må jeg begynne å skru på kampen ved kampstart hver eneste gang.

- Kvinnefotball ER en fritidsaktivitet.

- Jeg vet faktisk ikke helt om jeg ønsker at City skal slå Chelsea på søndag

- Federer er en j**** snobb, og jeg unner ham ikke seieren i US Open.

- Jeg MÅ til England for å se kamp i løpet av sesongen. Og så må jeg ha en ny United-drakt.

- Massevelt i Paralympics gir bra bilder

- Mens jeg skriver dette finner jeg ut at Lance ikke skal sykle for Astana, og at det sås tvil om hans comeback. Kanskje ikke veldig overraskende. Men det er i alle fall gledelig at han ikke går til juksemakerne

- Melissa Wiik vil at NRK skal bruke sine beste kommentatorer når det spilles kvinnefotball. En ganske kraftig påstand om en fritidsaktivitet som er så heldig at de blir vist på tv i det hele tatt.

- Arne Scheie er en av mine helter.

- Det samme kan ikke sies om kommentatorene i VG og Dagbladet. Dere har ikke vært bra de siste dagene. Selv om jeg er delvis enig med Otto Ulseths kommentar angånde Hareides evne til å skylde på personlig feil.

- Hvem/hva skal stoppe United fra å vinne ligaen i år?

- Jeg savner Eurosport 2

- Bruker jeg for mye tid på sport? Hah...riiiight...

Litt tankespinn. Og likvel har jeg hatt tid til å skrive på oppgave i ex.phil, og mye annet. Fin tirsdag

- GBD

He's back!

Som siste nyhet på TV2 Sporten i kveld, kom beskjeden som førte til at jeg ble sittende litt måpende igjen i min overraskende komfortable sovesofa fra IKEA. Lance Armstrong, supermannen fra Texas, som kom tilbake fra kreft og vant Tour De France syv år på rad, gjør comeback i 2009!
En av tidenes største idrettsutøvere skal komme tilbake. Spørsmålet er om dette er et positivt skritt, både for Armstrong og sykkelsporten.

Det er klart at HVIS det utrolige skulle skje, og Lance kommer tilbake i den samme fantastiske formen som han hadde før han la opp i 2005, så er det bare å la seg imponere. Men det er også mye som kan gå galt med et slikt comeback.
At det har svirret mye dopingrykter rundt Lance Armstrong er jo ganske naturlig, ettersom han vant Touren syv år på rad, mens flere av de som havnet bak ham ble tatt for juks. E.L (etter Lance) har det også vært et stort problem for sykkelsporten at mange av de beste syklistene har blitt utestengt, slik som Basso, Rasmussen, Landis, Ricco, Ullrich m.m. Hvis Lance nå skulle bli tatt for doping, ville dette vært et utrolig trist sorti for sykkelsportens største helt, og syklingen ville havnet i en bakevje som det hadde tatt lang tid å komme seg ut av.
Personlig har jeg de siste 6-7 årene trodd at Lance var dopet. Likevel har jeg vanskelig for å bestemme meg om hvorvidt jeg ønsker at han skal bli tatt eller ikke. En slik avsløring hadde vært helt fryktelig for en sykkelsport som blant annet sliter med ryktet sitt i land som Armstrongs hjemland, USA. Hvis deres ubestridte konge blir avslørt som en juksemaker er det meget mulig at alle fremtidige sponsorer forsvinner for en god stund- Dette er noe som kan ramme sykkelsporten hardt, ettersom store investorer, som de amerikanske, er noe som virkelig trengs.

Men hvis vi legger pratet om hvorvidt Lance kan ødelegge for sykkelsporten litt bak oss, kan vi gå over til det som jeg mener er det ubestridt mest negative med denne gjenopplivningen. Armstrong skal nemlig sykle for Astana.
Dette skandaleomsuste laget har jeg overhodet ingenting til overs for, og jeg mener at Armstrong hadde gjort et bedre valg om han hadde kappet av seg den ene armen, for så å stille opp i Touren 09. Å gå til Astana er så hinsides all fornuft, at man rett og slett må stille spørsmål med Armstrongs motiver for å komme tilbake i gamet. Er dette for å overbevise seg selv og resten av verden, om at han fortsatt er kongen? Eller har han blitt fristet av billig dop, og et lag som skal bygges rundt ham, for at han skal få sin 8. seier i sommerens vakreste eventyr? Jeg håper virkelig ikke at det er det siste. Uansett skal det bli spennende å se hva ASO gjør med Astanas deltagelse i neste års Tour nå.

Velkommen tilbake Lance. Ikke skuff oss.

lance

PS: En litt morsom fotnote er at jeg startet å skrive denne saken før den var ute på VG, og Dagbladet har den enda ikke på forsiden

Alternativ søndag

En søndag uten Premier League eller Tippeligaen kan kanskje by på problemer for den kresne sportsentusiast. Men selv om man sitter på en liten hybel, uten fantastiske Eurosport 2, så er det mye alternativt man kan titte på i løpet av dagen. I dag har jeg sett på:

- Formel 1, både kvalifiseringen i reprise, og løpet på Spa-banen i Belgia.
- Toppserien for kvinner. Fart mot Asker, 0-7. Beviser nok en gang at kvinnefotball er i grenselandet mellom sport og fritidsaktivitet.
- Paralympics, diverse sporter med stor underholdningsverdig
- Amerikansk fotball, ehm..San Diego mot Carolina, eller noe slikt. Det kom nettopp en super touchdown i alle fall

I tillegg har man sportsnyheter og internett. Jeg ser ingen grunn til å klage.

- GBD

Tunga rett i munnen

For øyeblikket pågår Paralympics i Beijing. Det å kommentere under disse lekene byr på større utfordringer enn under OL, ettersom du må være litt mer forsiktig med hva du sier. Blant annet hørte jeg denne kommentaren under en kamp i rullestolbasket:

"Og det er jo naturlig nok ingen regler om for mange skritt i rullestolbasket"

Av og til lurer jeg på om jeg nesten er overkvalifisert for en jobb i NRK.

- GBD

Hvorfor Manchester United vinner igjen

La det være klart med en gang. Dette blir IKKE et objektivt innlegg.

17. august, klokken 17.00 norsk tid, startet året for min del. Da åpnet Manchester United årets Premier League mot Newcastle, hjemme på Drømmenes Teater.
Man lever i en litt annen verden, når livet dreier rundt Premier Leagues syklus, og ikke de normale tolv månedene. Mens mange andre nordmenn følger Tippeligaen med stor iver, ser ikke jeg på disse middelmådige kampene i sommerhalvåret som annet en tidtrøyte, før det braker løs.
På en måte synes jeg at jeg er heldig som har den norske ligaen. Det er nemlig vanskelig å få et bedre bevis på hvor høyt nivået på balløya egentlig er. Fra dårlige baner, svakt pasningsspill, og litt sjelden Alanzinho-magi, til Gerrard, Fabregas og Ronaldo. Svaret på hva du bør se, gir seg selv.

Spørsmålet som kommer opp hver eneste høst er da: Hvem vinner året Premier League?
Egentlig er svaret ganske enkelt her også: Manchester United

Ja, jeg er United-fan, og ja, kanskje jeg overvurderer et par av spillerne våre. Men i bunn og grunn tror jeg rett og slett at vi har det aller beste laget. La oss ta en titt på troppen, for å bevise at jeg har rett:

Keepere:
Enhver keeper som gjør dette, er et unikum. Edwin Van der Sar er en slik keeper. 37 år er da knapt noen alder, og nederlenderen kan sikkert holde på i et tiår til. Skulle derimot denne planen, mot all formodning, slå feil, så har vi en framtidig engelsk landslagskeeper som venter. Nemlig 25 år gamle Ben Foster.
Skulle begge disse være ute, kan vi jo alltids stille med den utrolig reaksjonssterke Tomasz Kuszczak. Men da bør vi nok gi ham et lite kurs i feltarbeid først. Hvis alt går skeis, så har vi alltids John O'Shea.
Ingen ting å utsette på keeperplassen altså. Best i ligaen.

Backer:
Verdens beste venstreback i Patrice Evra. En spiller som gir oss en helt ny dimensjon i angrepsspillet, og en type alle lag skulle ønske de hadde, men som det bare fins et par virkelig gode av. Evra er ikke bare god, han er best.
På motsatt side regjerer Wesley Brown. Ikke like blendende offensivt, men som omskolert midtstopper så er det å utfordre ham defensivt som å møte på en mur. Du kan se på det som den første bymuren du må komme deg over, før du møter den kinesiske mur i Rio og Vida. Før kunne ikke Brown slå innlegg, men det har han endret på, og slo blant annet innlegget til Ronaldos mål i Champions League-finalen.
Som backup har vi kaptein Gary Neville, som dessverre har slitt med skade. Nå er han tilbake, og blir definitivt å regne med som beinbrekker når vi møter scousere og annet pakk. I bakhånd har vi supertalentene Fabio og Rafael som bare venter på sin sjanse.
Skulle vi ha en ekstrem skadesituasjon, har vi alltids John O'Shea som kan steppe inn. Ligaens beste backer altså.

Midtstoppere:
Rio Ferdinand og Nemanja Vidic. Kommentar overflødig. Ligaens beste
John O'Shea kan stille opp her også.

Vinger:
La oss nå se. Vi har den mest rutinerte spilleren i Premier League, Ryan Giggs, som bare oser klasse. Selv om alderen senker toppfarten litt, så er det ingen ting litt kløkt og rutine ikke kan fikse. Når Giggs blir litt trøtt, kan vi bare velge å bruke Nani. Dette er en spiller som vil være blant verdens beste innen noen få sesonger, og han har allerede vist at han har både fart, teknikk og skuddbein av den helt spesielle sorten. Nani kunne forøvrig ha vunnet VM i turn også.
På venstre kant har vi verdens suverent beste spiller. Det er rett og slett ingen som kan måle seg med Cristiano Ronaldo. Fart, fysikk, teknikk, skudd, headinger, frispark, pasninger. Gutten har alt en offensiv spiller kan drømme om. Raskere enn en Bugatti Veyron, bedre spenst enn Steinar Hoen, frispark som er hardere enn Gerrards, og bedre plassert enn Beckhams, pasninger som Deco bare kan klare på trening, og headinger som Fernando Torres drømmer om.
Vi har også det eneste gode som noen gang har komt ut av asiatisk fotball i Ji-sung Park. Mannen med tre lunger skal på ingen måte undervurderes.
Ved store skadeproblemer kan vi enten ta ned Wayne Rooney på høyrekant, eller bruke John O'Shea.

Sentral midtbane:
På den sentrale midtbanen har vi guds gave til de rødhårede, Paul Scholes. Mannen er rett og slett ikke til å tro. Han sliter med en lei tendens til å tro at han er rugby- eller volleyballspiller, og pådrar seg derfor noen unødvendige kort. Bortsett fra det, er det ingen ting å utsette på Scholsey.
Skulle man ønske en spiller som nesten oppfører seg enda mer elegant enn Scholes, så kan man to draktnummer lenger ned, til nr.16, Michael Carrick. Kom fra Tottenham for å fylle tomrommet etter Roy Keane. Og han er mye av grunnen til at vi nå kan møte Sunderland uten å spør om ikke Keane kan gjøre comeback igjen. Hundre prosent profesjonell, og har sjelden en skikkelig dårlig kamp.
Når Scholes etter hvert legger skoene på hylla, så har vi Anderson, som satte ut Cesc Fabrégas to ganger i fjor. Denne gutten komme til å bli noe helt spesielt. Tro du meg.
Men når man møter de virkelig store i Europa trengs et rivjern. Så det er veldig fint at vi har tre. Owen Hargreaves er rivjern nummer 1. Taper nesten ingen dueller, slår glimrende pasninger, og har som sin spesialitet å skru inn frispark fra 16-meteren. Rivjern nummer 2 heter Darren Fletcher, og trengs hovedsaklig bare i de store kampene, mot Chelsea eller Arsenal. Da er han fantastisk, og man kan undre seg over hvorfor han ikke spiller fast i en toppklubb. Jo, det er fordi det å være på benken i United er bedre enn å være på førstelaget i hvilken som helst annen klubb. I innledningen av årets sesong har han også vist en hittil ukjent evne til å score flere mål i påfølgende kamper. Hvem er så rivjern nummer 3? Joda, det er selvsagt John O'Shea. Han kan spille her også han.
Du vil kanskje tro at jeg mener at dette er ligaens beste sentrale midtbane? Neida, Chelseas er bedre. Men hva er vitsen med å ha fem fantastiske sentrale midtbanespillere når man aldri bruker mer enn tre? Uniteds dekning holder i massevis.

Spisser:
Rooney - Tevez - Berbatov. Smak på det. Hva sier du? Smaker det mål? Det kan du banne på at det gjør.
Og hvis vi får skader så er jeg helt sikker på at Johnnie kan brukes her også. Ligaens suverent beste spisser.

Som om ikke det var nok, har United en lagmoral som du ikke finner i noen av de andre fire toppklubbene, et reservelag fullt av unge og lovende spillere. Også har vi selvsagt en manager.

Manageren:
10x Premier League, 5x FA Cupen, 2x Champions League, 2x Ligacupen, 8x Community Shield, 1x Cupvinnercup, 1x Supercup og 1x Interkontinental cup. Gud, Jesus, og alle de andre. Sir Alex Ferguson. Verdens beste.

Så hvis du skulle være i tvil om hvem som vinner Premier League denne sesongen, kan du bare tenke deg om enda en gang. Svaret burde være ganske klart.

- GBD

Kaos

Man kan vanskelig finne et ord som dekker gårsdagens overgangsvindu i Premier League bedre enn kaos. Ingen av de utenforstående skjønte akkurat hva som skjedde, men alle skjønte at det skjedde fryktelig mye. Før bråket på mandag 1.september startet, var det to store overganger som var ventet. Dimitar Berbatov skulle til Manchester United, og Robinho skulle til Chelsea. Bare en av disse ble gjennomført. Ingen av dem foregikk som forventet.

Dagen startet ganske rolig. Kanskje var det fordi alle ventet på at de ulike flyene skulle lande, hvem vet? I alle fall virket ting ganske rolig. Luis Felipe Scolari og Arséne Wenger virket forsvunnet i Londons gater, Sir Alex Ferguson forholdt seg rolig på Uniteds treningsfelt Carrington, mens City-sjef Mark Hughes var ute på en golfrunde. Ting foregikk nesten skremmende stille. Louis Saha, som bare trengte å ta en kort togtur fra Manchester til Liverpool, ble offisielt klar for Everton. Dette kunne kanskje ha overrasket noen, hadde det ikke vært for at overgangen allerede hadde vært kjent i et par dager. Akkurat det samme gjaldt Tottenhams signering av Roman Pavlutsjenko. Slik gikk et par timer. Mindre overganger ble kjent, men ingenting større enn at Liverpool hentet inn talentet Vito Flora.

Så smalt det i den blå delen av Manchester. Tidligere på dagen hadde klubben blitt overtatt av Abu Dhabi United Group, basert i Emiratene. Det var tydelig at de nye eierne ønsket å sette sitt preg på klubben. Først solgte de den meget habile høyrebacken Vedran Corluka til Tottenham, noe som var nok til å heve et par øyenbryn. Så kom sjokkmeldingen. City har budt £30 millioner for Dimitar Berbatov, og Tottenham kommer til å si ja! Manchester United-forumet RedCafe ble så hett at det var nær umulig å komme seg inn på siden resten av dagen. Skulle virkelig byrival City snappe opp vår eneste store signering denne sommeren, rett foran nesa vår? Fansen var i harnisk.
Likevel var Ferguson fortsatt på Carrington, og Mark Hughes var fortsatt ute på golfrunden sin.

De følgende timene timene var kanskje noen av de mest intense timene i et transfervindu noen gang. Tottenham hadde sagt ja til budet fra City, og de kunne nå forhåndle om Berbatovs personlige kontrakt. Samtidig var det meldt at Berbatov var på vei til Manchester, men ikke for å møte City. Han hadde nemlig allerede en avtale med Ferguson. Imens ble det spekulert i at Chelsea var svært nære ved å gi sitt avgjørende bud på Robinho, som allerede hadde gitt beskjed om at han ønsket å dra fra Real Madrid.

City var tydeligvis nervøse over at Berbatov ikke var å få tak i. Derfor startet de plutselig å kaste ut bud på all verdens stjernespillere. Blant de mest interessante ble det meldt at Mario Gomez fra Stuttgart, David Villa fra Valencia, Michael Owen(!) fra Newcastle, og siste, men ikke minst, Robinho fra Real Madrid. Fotballverden ga plutselig ikke mening lenger, og for en som fulgt med på internett var spenningen elektrisk!
Klokken fortsatt å tikke, og det ene useriøse ryktet etter det andre tikket inn. Problemet var at, grunnet Citys kjøpekåthet, så kunne man egentlig ikke avskrive noe som helst.

Så, i de sene nattetimer begynte ting å falle på plass. Sky Sport News kunne vise til live bilder av Berbatov på Old Trafford. Han skulle være enig om de personlige betingelsene, og nå gjensto det bare å bli enige med Tottenham om en overgangspris, noe som forventedlig skulle gå greit. City-fansen var langt nede.
Men så kom en ny sjokkmelding. Budet på Robinho hadde blitt godkjent! Det som av mange hadde blitt avslått som et håpløst rykte, formet seg raskt om til en av de største overgangssensasjonene på det engelske overgangsmarkedet de siste ti årene. I London satt Scolari igjen med svarteper.

Dager som 1.september 2008 viser at, selv når det ikke pågår en kamp på banen, så kan fotball være ulidelig spennende. Et utrolig kaos, som munner ut i et uungåelig høydepunkt, med bare en halvtime igjen av overgangsmarkedet. Uansett resultat av dagen. Jeg ville aldri vært foruten den spenningen jeg opplevde i minuttene før Berbatov var klar for klubben i mitt hjerte. Dette er ekte engasjement. Ekte glede, og ekte tårer. Dette er fotball

Back in style

For mange har de kanskje vært skuffende i de første kampene. En lite imponerende seier, og et svakt tap. Men etter at Premier Leagues tredje runde er halvspilt, kan vi definitivt si at Arsenal er tilbake slik vi kjenner dem.

I fjor virket Arsenal uhyre sterke helt frem til våren kom. Det meget unge mannskapet gikk på med en slik respektløshet at man lurte på om noen kunne det stoppe dem. Til slutt viste det seg at de som kunne stoppe Arsenal, var Arsenal.
På mange måter fikk Arsenal ødelagt 23.feburar. Borte mot Birmingham var det hjemmelagets Martin Taylor som kom i fokus da han brutalt knakk beinet til Arsenal-spiss Eduardo tvert av, og ble utvist. Arsenal var sjokkerte, og gikk inn til pause med 0-1. Etter pause virket det som om det verst sjokket hadde lagt seg, da Theo Walcott scoret to raske, og ledet laget mot tre poeng. Men det var tydelig at Gaël Clichys nerver fortsatt var i helspenn, da han fem minutter på overtid, gjorde en helt unødvendig felling av Stuart Parnaby, og lagde straffe. James McFadden scorte sikkert. Arsenal klarte bare uavgjort. Dette startet en rekke på fem kamper uten seier. Totalt fikk Arsenal "bare" 20 poeng av de siste 36 mulige. Noe som er alt for dårlig når du skal prøve å vinne verdens beste liga. Dermed vant Manchester United.

I sommer har Arsenal hentet inn stortalentene Aaron Ramsay og Samir Nasri, samt den rutinerte Mikaël Silvestre. Men de har også solgt unna solide spillere som Aliksandr Hleb og Mathieu Flamini. Mange lurte på om ungguttene kunne få en like bra sesongstart som i fjor. Etter de to første kampene virket det ikke slik.

Jo, visst vant de den første kampen, men det var vel ingen som ble imponert av svake 1-0 mot nyopprykkede West Bromwich hjemme på Emirates. Så da Brede Hangeland viste hva innsats betyr i fotball, og satte inn det eneste målet i en særs overraskende seier til Fulham. Kritikerene spisset blyantene sine, og begynte å skrive om et lag i "nesten-krise".

Det er vel få kritikere som finner noe negativt å skrive om Arsenals maltraktering av Newcastle.
3-0 ble det til slutt, men det kunne absolutt vært mye mer. De var defensivt trygge, presset høyt på midtbanen, og var glimrende i angrep. Spesielt bra var Robin van Persie, som viste at han virkelig kommer til å være en storspiller når han bare blir skikkelig skadefri. Når Arsenal endelig kunne stille med tilnærmet fullt A-lag viste de hvor gode de er på sitt beste.
Nå er det bare for resten å vise at de kan henge med på jyplingenes tempo.

Til Arne...

Jeg observerer at NRK og Arne Scheie blir kritisert for å ikke stille med de beste kommentatorene under kvinnelandslagets kamper i Beijing-OL.

Arne, jeg forstår deg godt jeg...

Keep up the good work

Rekordraset

17 nye verdensrekorder.

Det er fasiten for svømmerne, når 24 av totalt 32 øvelser under OL er unnagjort. På toppen av dette kommer en haug med olympiske, og personlige rekorder. "Kuben" i Beijing har rett og slett vært arenaen for et rekordras uten like. Jeg må si at jeg lar meg fascinere av hvordan disse atletene klarer å ta ut det aller beste når det gjelder som mest. Gledelig er det også at vi nordmenn også har suksess mitt oppe i alt dette, med Alexander Dale Oen og Sara Nordenstam, som har hentet hjem hendholdsvis sølv og bronse. Sammen med resten av svømmeverden viser de frem OL fra sin aller beste side.
Likevel er det naturlig nok en spesiell utøver som må trekkes frem.

phelps

Jeg snakker selvsagt om fenomenet Michael Phelps. I jakten på å overgå Mark Spitz fantastiske syv gull fra München-OL i '72, har han til nå satt utrolige seks verdensrekorder. En rekord i hver finale. Ett gull i hver finale. Han virker helt ustoppelig. Nå skal det sies at to av gullene er fra stafetter, og at Phelps skal gi Jason Lezak en stor takk for gullet på 4x100 meter fri. Men det er likevel en utrolig prestasjon. Tidenes olympier har denne amerikaneren rukket å blitt, i en alder av 23 år. Tolv gull har han i OL-sammenheng. Intet mindre enn enestående.

Phelps er det ultimate beviset på at svømmerne virkelig klarer å få ut sitt aller beste i OL. Jeg er ikke sikker på dette utsagnet, men jeg tviler på at noen andre av grenene i OL med tilnærmet like mange øvelser, kan vise til en verdensrekordprosent på 75.
75 prosent!

Vi har sett mye utrolig i OL, men det svømmerne anno 2008 viser oss, er noe av det aller beste.

Mange vil si at de noe Speedo-draktene, Speedo LZR Razer, fortjener mesteparten av æren. LZR er uten tvil en fantastisk drakt, og hjelper nok svømmerne godt på vei. Men likevel er det ikke mulig å sette tidenes beste tid på en øvelse, uten å være i absolutt toppform. I Beijing er det tydeligvis mange som har prikket inn formen. Da er det bare å stå opp om nettene, lene seg tilbake i sofaen, og la rekordraset gå sin gang.

- GBD

Kilder: Wikipedia, LA Times

Hva skjer i Rogaland?

Jeg sitter nå og følger med FotballExtra på TV2. Anledningen er 17.runde i Tippeligaen og 18. i Adecco. To av tapene i divisjonene leser  Bodø/Glimt - Viking 3-2, og Notodden - Bryne 7-0.  Er det en liten krise i fotball-Rogaland?

For noen år siden hadde Rogaland to lag i den øverste divisjonen. Både Bryne og Viking gjorde det relativt bra, og møtte sågar hverandre i cupfinalen i 2001. I 2003 rykket Bryne ned til 1.divisjon igjen, men har siden det vært en av favorittene til å rykke opp nesten hver eneste sesong. Så også i år.
Foran sesongen var Viking favoritt til å ta gullet i Tippeligaen.
Begge har skuffet stort.

Viking har ingen mulighet til å vinne ligaen, har spilt seg ut av kampen om spill i Europa neste sesong, og røk ut av cupen mot Strømsgodset på onsdag. Bryne skal være veldig glade for at det ikke er fire lag som skal rykke ned fra Adeccoligaen i år, slik som det har vært tidligere. Det har på ingen måte gått slik man kunne håpe før sesongen, for noen av lagene.
Først og fremst har kjøpene til begge lag vært for dårlige. Viking har solgt Velicka igjen, Fillo har ikke fungert slik man hadde håpet, og Austnes har vært en katastrofe. Jeg vet ikke engang navnene på Bryne sine nyinnkjøpte.
I tillegg virker det som om begge lag spiller uten både plan og motivasjon. Sistnevnte burde ikke være noe problem når du spiller i Viking, og treneren heter Uwe Rösler, men det er altså ikke nok for tiden.

Noe er tydeligvis galt i Rogaland for tiden. Jeg må bare få ut litt frustrasjon. Dette er ikke godt nok, og må rett og slett bedres fort.

Heldigivs er Sandnes Ulf et lite lysglimt

- GBD

PS: Har ikke hatt tid til å skrive i det siste. Men satser på å få skrevet en daglig OL-blogg de neste ukene.

Den gode kriblingen

Det er flere av oss som kjenner den nå. Den gode kriblingen i magen. Vi gleder oss mer og mer. Klarer nesten ikke å vente lenger.

 

Det er under en måned igjen til Premier League 2008/09 starter igjen!

 

For å være helt nøyaktig så starter det lørdag 16.august. Og det er bare så utrolig mye å se fram til! Første rundes høydepunkt, bortsett fra mitt eget Manchester Uniteds kamp mot Newcastle, blir Chelsea hjemme mot Portsmouth. Skal Luis Felipe Scolari, denne suksessfulle landslagstreneren, føre Chelsea tilbake til toppen, er det utrolig viktig å opprettholde det fortet Stamford Bridge har blitt. Akkurat det blir ikke nødvendigvis bare lett i møte med fjorårets FA Cup-vinner, Portsmouth, som også endte på en fin 8.plass i ligaen. Foran sesongen har Redknapp klart å hente Liverpools beinrangel, Peter Crouch. Kanskje en mer sentral rolle i angrepet, og raske spisser som vet å utnytte det rommet Crouch skaper, samt den fantastiske foten til Muntari kan bli en god kombinasjon?

Chelsea har som alltid viftet med sjekkheftet. Denne gangen har de hentet inn en aldrende Deco, og den meget gode backen Bosingwa. Scolar har også startet en liten opprydning i rekkene, og bomkjøp som Crespo og Sidwell har forsvunnet, sammen med en "nesten-pensjonert" Makelélé. Bosingwa var veldig imponerende i EM, og kan vise seg å løse høyrebacken til Chelsea. Noe som forsåvidt var på tide, etter alt for mange år med en utilstrekkelig Ferreira. Det lover ikke godt for mine røde.

 

Men det er dette Premier League handler om. Selv om vi har vår egen liga her hjemme, så fenger matchene på balløya på en helt annen måte. Det blir heftigere diskusjoner på nettet. Hatet og rivaliseringen mellom fansen i England blir overført til en pub i Stavanger. Det betyr mer for flere av oss.

Personlig så kjenner jeg at kriblingen blir større og kraftigere hver eneste gang jeg ser norsk fotball. Tippeligaen er, for meg, lite annet enn tidtrøyte. Presisjonen, farten, teknikken. Alt er så utrolig mye dårligere. Selvsagt, Alanzinho kan underholde meg, Rosenborg kunne slått Liverpool, og Viking kan faktisk spille bra fotball. Dessverre så skjer dette alt for sjelden i Norge. I Premier League er nivået høyt bortimot hele tiden. Man må være i form hele sesongen for å stå igjen som vinner. Derfor syns jeg at det var større at United tok ligaen for andre år på rad, enn at vi vant Champions League. Det er ikke tull.

 

Derfor er det bare å få med seg så mye sladder og overgangsrykter så mulig, se på treningskampene som går på tv eller nettet og glede seg i snaue fire uker til. Den 16.august finner du meg i min nye hybel i Bergen, foran min nye 40'' tommer skjerm, med øl og chips. Alt for å nyte at verdens beste fotballiga starter på nok en fantastisk sesong. Gled dere!

 

united1

Syklingens sykdom - del 2

Grunnet en blanding av trøtthet og jobb fra klokken syv om morgenen avsluttet jeg gårsdagen innlegg litt brått med å spørre spørsmålet:

Hvorfor blir dopede ryttere bare tatt i Tour De France?

 

La oss gjøre det klart med en gang. Jeg elsker Tour De France. Jeg liker sykkel, men jeg ELSKER Tour De France. Det er noe helt spesielt med dette rittet som avholdes drøye tre uker i juli, hvert eneste år. Forskjellene fra et stort ritt som Giro d'Italia kan kanskje ikke virke så ekstreme når du setter løypeprofilene opp mot hverandre. Men Tour De France er så mye mer.

Først og fremst så liker jeg ASO. Amaury Sport Organisation som er deres fulle navn, er arrangøren av TdF. De er franske og de er kontroversielle. Spesielt forholdet til UCI (Det internasjonale sykkelforbundet) er dårlig. ASO er en stor motstander av ProTour-systemet som er startet av UCI, og i tillegg velger de å gå egne veier fremfor å føye seg for det som i realiteten er et veldig svakt forbund. Dette har ført til at flere omdiskuterte avgjørelser, slik som å utestenge Astana fra årets TdF. Noe jeg forøvrig støtter fullt ut.

For det andre så er folkelivet, og dekningen rundt Tour De France, noe som alle sportselskere burde få med seg. Det er rett og slett fantastisk, og det er nok ikke mange år til jeg er der nede selv, i en sving opp Alpe d'Huez. En tredje grunn til å velge Touren foran Giroen er en personlig grunn. Jeg kan nemlig ikke fordra NRKs kommentatorer. I en sport der nesten hver eneste etappe varer minst fire timer betyr gode kommentatorer utrolig mye. Greit nok, Dag Erik Pedersen er en helt grei ekspert, selv om jeg liker ham bedre når han vise oss språkegenskapene sine nede med utøverne. Men altså, Ove Eriksen?! Vær så snill NRK, selv dere klarer bedre. La ham ta kvinnefotballen. Her er altså TV2 og TdF milevis foran, med kunnskapsrike og flinke Christian Paasche, og guden selv, Johan Kaggestad.

arvesenbasso

Himmel og helvete: En hederlig rytter. En juksemaker.

 

Men ASO har altså de siste årene utviklet seg til å bli den største grunnen til at jeg foretrekker Touren foran andre ritt. Og det er også hos ASO jeg mener vi kan finne svaret på hvorfor rytterne blir tatt på fersken i Touren. Som Kjartan Rypestøl så riktig kommenterte til den første delen av dette innlegget, har ASO et helt annet system for å ta doperne enn hva UCI har. I Touren ser vi dopingjegere løpe etter rytterne med en gang de har kommet i mål for å ta dopingprøve. De er på de beste med en gang, hele tiden. I de to andre store treukers-rittene, Giroen og Vuelta España er rytterne vant med at dopingprøvene er ganske dårlige. Det er ikke vanskelig å få den utsatt litt, akkurat nok til å få dopet ut av kroppen. Dermed er det mange tidligere vinnere av Vueltaen og Giroen som har fått sitt endelikt i det sørlige Frankrike. De er ikke vant med de ekstremt tøffe dopingtestene, følger sin vanlige dopingplan, og ender heldigvis opp med å bli tatt.

Jeg tror ikke at sykkelsporten noen gang blir kvitt doping. Men jeg tror at hvis de lærer litt av ASO, så kan de største juksemakerne bli tatt på et tidligere stadium. Noe som hindrer at de blir nettopp det. Store.

Avslutningvis vil jeg vise til en liten statistikk som jeg kom på i dag, og som jeg syns er litt morsom:

Siden 2000 har Vuelta España blitt vunnet av spanjoler fem ganger på åtte utgaver, mens Giro d'Italia har blitt vunnet av italienere åtte av de siste ni utgavene(!). Tour De France har ikke hatt en fransk vinner siden 1985. Er det bare fordi franske ryttere er elendige, på grunn av at Touren er så stort, eller rett og slett fordi at franskemennene ikke vil bli tatt med buksene på leggen i sitt eget ritt?

"Merk dere det", som Kaggestad ville sagt...

Syklingens sykdom

Det er ingen tvil om at sykkelsporten sliter om dagen. En sport med et allerede tynnslitt rykte virker maktesløse i kampen mot dens store fiende, doperne. Merkelig nok er det bare under den årlige utgaven av Tour De France at juksemakerne blir tatt.

At det finnes doping innen sykling er selvsagt gammelt nytt. Helt siden Tour De France startet har doping vært svært utbredt. Etter andre verdenskrig  var amfetamin et veldig populært stimuli. Italias Fausto Coppi ble en gang spurt om han brukte amfetamin:

- Bare når det er nødvendig.

- Hvor ofte?

- Nesten bestandig.

Dette forteller litt om det problemet sykkelsporten har hatt helt fra begynnelsen. Likevel er det sterke krefter som kjemper mot jukserne. De siste årene har jakten bare blitt større, og enda mer intensiv.

Både i 2006 og 2007 har Tour De France, sommerens vakreste sportbegivenhet, blitt totalt overskygget av dopskandaler. I 2006 ble "Operasjon Puerto" rullet opp rett før Touren skulle starte. Flere av sammenlagtfavorittene, blant dem Jan Ullrich (T-Mobile) og Ivan Basso (CSC) ble koblet til Dr.Fuentes, som skulle ha gitt rytterne ferdigbehandlet blod, og dopingprodukter. Som om ikke det var nok, viste det seg i ettertid at rittets vinner, Floyd Landis, også hadde dopet seg. Krisen var komplett, og man sa at den eneste utveien var å få en ren tour i 2007. Lenge virket det som om vi faktisk skulle få nettopp dette. En danske ledet til og med! Den biten var selvsagt for god til å være sann, og 19.juli 2007, ble det kjent at Michael Rasmussen (Rabobank) hadde brutt meldeplikten til dopingkontrollørene, og var kastet ut av løpet. Få dager senere fulgte enda en superkjendis, Aleksandr Vinokurov (Astana), samme vei.

Tour De France lå i ruiner.

 

Så man skulle tro at det var håp for Touren i 2008. Etter nok et år uten nye dopingskandaler i noen andre ritt,  inkludert beinharde Giro d'Italia som ble vunnet av Astanas Alberto Contador (Vinner av Touren i 2007) foran Riccardo Riccó fra Saunier Duval, skulle vi få den første verdige arvtageren til fenomenet Lance Armstrong.

Men nok en gang har fokuset kommet bort fra Frankrikes fantastiske landskap, og over til menneskene med blodprøvene. Fire ryttere har blitt tatt. Et lag har trukket seg. Så langt. Det er "business as usual" ved foten av Alpene. Det største navnet som har måttet forlate rittet i skam denne gangen er det 24 år gamle supertalentet Riccardo Riccó. Riccó endte som tidligere nevnt på en flott andreplass i Giroen tidligere i år, og hadde tatt to etappeseiere så langt i Touren, før alt kulminerte i et eneste stort minus.

 

Det er da vi må spørre oss;

Hvorfor blir disse rytterne bare tatt i Tour De France?

Ny del kommer i morgen

Velkommen til Sportsblikk!

Så har jeg altså kastet meg på denne, etter hvert, svært så tilårskomne trenden blogging. Mitt navn er Gaute Bugge Drangsholt. Jeg er en litt over gjennomsnittet sportsinteressert gutt på 20 år, som bor på Hommersåk, ca. en halvtime utenfor Stavanger. I min blogg vil du ikke kunne lese om hvem Paris Hilton har lagd en ny sexvideo med, eller lære noe nytt om situasjonen i Darfur.

Nei, denne bloggen vil nesten utelukkende handle om vår fantastiske sportsverden, og det som skjer rundt i dette sammensuriet av konkurranseglade mennesker på alle nivå. Personlig følger jeg hovedsaklig med på fotball, sykling, vintersporter og litt volleyball, men har også funnet en plass i hjertet til blant annet tennis, golf og "Eurosport 2"-idretter. På fritiden liker jeg godt å spille sandvolleyball, samt litt fotball når muligheten byr seg. Om du liker eller misliker noe av det du leser er det bare å legge igjen en kommentar, slik at det forhåpentligvis kan skapes en debatt om de temaene som blir tatt opp. Velkommen til Sportsblikk!

Les mer i arkivet » September 2009 » Mai 2009 » Januar 2009
hits