Squeaky Bum Time
Nå er det "Squeaky Bum Time".
Dette morsomme uttrykket ble til under serieinnspurten i Premier League 02/03, og ble ytret av verdens beste, og mest kjente manager, Sir Alex Ferguson. I senere sesonger har uttrykket blitt hyppig brukt av både norske og engelske medier, og hvem kan vel egentlig klandre dem? Uttrykket viser til at noe nærmer seg slutten, og brukes som regel om siste halvdel/tredjedel av Premier League.
Som regel er det i denne delen av sesongen man virkelig begynner å føle presset. Den som takler presset best, kommer seg helskinnet gjennom de siste kampene, og blir stående igjen som rettmessige mestere. Manchester United har fått god trening i det å takle dette presset, og det kan blant annet nevnes at de vant ligaen det året Ferguson ytret ordene for første gang. Denne rutinen kan fort vise seg å være det som avgjør ligaen til de røde djevlenes fordel i år. Nok en gang.
I år er det til en forandring tre lag som har muligheten til å ta tittelen. Selv om Arsenal lenge virket sterke i fjor, så har det i hovedsak stått mellom United og Chelsea de siste sesongene. Men i år er den røde delen av Beatles-byen med, og selv om det er hardt å innrømme for en United-fan, så var Liverpool faktisk det beste laget i ligaen før jul. Men betyr dette nødvendigvis at de holder inn? Har de rutinen som skal til?
Svaret på det siste spørsmålet er nok er soleklart nei. Selv om Liverpool er kapable til å spille meget bra fotball på sitt beste, så har de hverken rutinen eller bredde nok til at de egentlig skal klare å holde inn. Ingen av spillerne har vunnet ligaen i England, og laget har heller aldri vært i en lignende posisjon som de er i akkurat nå. Selv om de har en ledertype som Gerrard, så er det en annen type rutine og motivasjon som skal til for å vinne ligaen. Selvsagt så må man få sin første seier på en måte, og mirakler skjer. Men ikke i år, og ikke med dette laget. De er rett og slett ikke sterke nok.
Da har vi Chelsea og United igjen. Den duellen kan kort oppsummeres ved å se på lagenes oppgjør på Old Trafford. I kampen, som i sesongen, styrte Chelsea i starten, og hadde god kontroll. Senere i omgangen var det derimot United som tok mer og mer over, akkurat som det har vært i serien i det siste. I andre omgang ble det overkjørsel og 3-0 seier. Overkjørsel blir det nok ikke nødvendigvis i serien, men det virker rett og slett ikke som at Chelsea har det nødvendige tenningsnivået som skal til for å holde en hel sesong. Tydeligvis så er Big Phil en mann som passer bedre for korte sluttspill og landslagssamlinger enn lange sesonger.
Så det vi står igjen med er et United som er i en posisjon de trives særdeles godt i, et Chelsea uten tenning, og et Liverpool som trenger all den medgangen de kan få. Jeg vil ikke avskrive noen av lagene, men hvis ikke skadesituasjonen viser seg å forbli slik den er nå, er det nok United som ligger best an.
Likevel så er det squeaky bum time, og alt kan skje. Noe av det viktigste for en manager i disse månedene er å holde hodet kaldt, og ikke la seg påvirke av psykologiske spill. Derfor var det merkelig å se på Rafael Benitez' rimelig patetiske forsøk på å skjelle ut Alex Ferguson. Et forsøk som tydeligvis var rimelig dårlig planlagt (han leste opp fra et ark), og ditto utført. At en manager som Benitez, prøver seg på en kollega som har vunnet Premier League ti ganger og er kjent som en mester på psykologisk spill, er særs merkelig. Bentiez har aldri vært i nærheten av å få så mye ut av Liverpool-mannskapet i ligaen. Når man først er i posisjon virker det rart å komme med et slikt utspill, hvis ikke grunnen er at man selv føler presset.
Ikke bare har Sky Sports tilbakebevist så godt som alle Benitez' såkalte "fachts", men etter at Benitez slo seg løs i media, har ikke Liverpool vunnet noen av sine tre kamper, mens United alle sine fem. Jeg tviler på at det var akkurat den effekten spanjolen hadde håpet på.
Nå er det "squeaky bum time" Rafa. Velkommen etter...
Dette morsomme uttrykket ble til under serieinnspurten i Premier League 02/03, og ble ytret av verdens beste, og mest kjente manager, Sir Alex Ferguson. I senere sesonger har uttrykket blitt hyppig brukt av både norske og engelske medier, og hvem kan vel egentlig klandre dem? Uttrykket viser til at noe nærmer seg slutten, og brukes som regel om siste halvdel/tredjedel av Premier League.
Som regel er det i denne delen av sesongen man virkelig begynner å føle presset. Den som takler presset best, kommer seg helskinnet gjennom de siste kampene, og blir stående igjen som rettmessige mestere. Manchester United har fått god trening i det å takle dette presset, og det kan blant annet nevnes at de vant ligaen det året Ferguson ytret ordene for første gang. Denne rutinen kan fort vise seg å være det som avgjør ligaen til de røde djevlenes fordel i år. Nok en gang.
I år er det til en forandring tre lag som har muligheten til å ta tittelen. Selv om Arsenal lenge virket sterke i fjor, så har det i hovedsak stått mellom United og Chelsea de siste sesongene. Men i år er den røde delen av Beatles-byen med, og selv om det er hardt å innrømme for en United-fan, så var Liverpool faktisk det beste laget i ligaen før jul. Men betyr dette nødvendigvis at de holder inn? Har de rutinen som skal til?
Svaret på det siste spørsmålet er nok er soleklart nei. Selv om Liverpool er kapable til å spille meget bra fotball på sitt beste, så har de hverken rutinen eller bredde nok til at de egentlig skal klare å holde inn. Ingen av spillerne har vunnet ligaen i England, og laget har heller aldri vært i en lignende posisjon som de er i akkurat nå. Selv om de har en ledertype som Gerrard, så er det en annen type rutine og motivasjon som skal til for å vinne ligaen. Selvsagt så må man få sin første seier på en måte, og mirakler skjer. Men ikke i år, og ikke med dette laget. De er rett og slett ikke sterke nok.
Da har vi Chelsea og United igjen. Den duellen kan kort oppsummeres ved å se på lagenes oppgjør på Old Trafford. I kampen, som i sesongen, styrte Chelsea i starten, og hadde god kontroll. Senere i omgangen var det derimot United som tok mer og mer over, akkurat som det har vært i serien i det siste. I andre omgang ble det overkjørsel og 3-0 seier. Overkjørsel blir det nok ikke nødvendigvis i serien, men det virker rett og slett ikke som at Chelsea har det nødvendige tenningsnivået som skal til for å holde en hel sesong. Tydeligvis så er Big Phil en mann som passer bedre for korte sluttspill og landslagssamlinger enn lange sesonger.
Så det vi står igjen med er et United som er i en posisjon de trives særdeles godt i, et Chelsea uten tenning, og et Liverpool som trenger all den medgangen de kan få. Jeg vil ikke avskrive noen av lagene, men hvis ikke skadesituasjonen viser seg å forbli slik den er nå, er det nok United som ligger best an.
Likevel så er det squeaky bum time, og alt kan skje. Noe av det viktigste for en manager i disse månedene er å holde hodet kaldt, og ikke la seg påvirke av psykologiske spill. Derfor var det merkelig å se på Rafael Benitez' rimelig patetiske forsøk på å skjelle ut Alex Ferguson. Et forsøk som tydeligvis var rimelig dårlig planlagt (han leste opp fra et ark), og ditto utført. At en manager som Benitez, prøver seg på en kollega som har vunnet Premier League ti ganger og er kjent som en mester på psykologisk spill, er særs merkelig. Bentiez har aldri vært i nærheten av å få så mye ut av Liverpool-mannskapet i ligaen. Når man først er i posisjon virker det rart å komme med et slikt utspill, hvis ikke grunnen er at man selv føler presset.
Ikke bare har Sky Sports tilbakebevist så godt som alle Benitez' såkalte "fachts", men etter at Benitez slo seg løs i media, har ikke Liverpool vunnet noen av sine tre kamper, mens United alle sine fem. Jeg tviler på at det var akkurat den effekten spanjolen hadde håpet på.
Nå er det "squeaky bum time" Rafa. Velkommen etter...
